I mars var vi så heldige å få delta på foredrag om “psykologi i møte med krise og kulturforskjeller” med Katrin Glatz Brubakk. Brubakk har de siste åtte årene jobbet i en rekke ulike krisekontekser som Kongo, flyktningleir i Hellas, Tyrkia, Egypt og Vestbredden for blant annet Leger uten Grenser. Hun er til daglig lektor ved profesjonsutdanningen i psykologi ved NTNU.
I dette foredraget forteller Brubakk om de kulturelle aspektene ved å jobbe med mennesker fra en ikke-vestlig bakgrunn. Hun deler av hennes erfaringer og kompetanse. Brubakk starter foredraget med et dikt av Lars Bremnes;
Æ e lei av å være en flykning Æ e lei av å være tel bryÆ e lei av å leit etter smuttholl Å e lei av å leit etter ly
Å æ lei av å være problemetDet e’kje æ som har bomba mitt land Æ er lei av være en flykningÆ e bære en vanlig mann
Vi har alle fordommer og forventinger i ulike grader, i møte med flyktninger, hevder Brubakk. Noen tenker at de er dumme, hjelpetrengende, at de ikke forstår vår måte å leve på, at de ikke har ressurser og at de kanskje er en trussel. Det er ikke alle som har slike fordommer, men alle har noen. Det er viktig å reflektere rundt dem, være bevisst på de tankene en har og ta et oppgjør med oss selv. For handler det om at de er dumme, eller handler de om hvilke muligheter de har fått? Er de hjelpetrengende eller trenger de bare litt hjelp i starten? Tanken om at de ikke har ressurser, kan bygge på manglende papirer for eksempel, men det betyr ikke at de ikke har ressurser og kompetanse, forteller Brubakk.
Brubakk forteller om at når en blir tvunget til å legge på flukt, som en kan være i mange år, legger man igjen mye hjemme; som sin identitet, status, bekjennskap og at folk vet hvem du er. Hun forteller en egenopplevd historie: «å være noe mer enn en flykning»:
Brubakk og flere delte ut klær til flykninger. Det kommer en dame ganske fint kledd. Hun trengte et par nye sko. Hun ble tilbud joggesko, da hun skulle gå langt, men det ville hun ikke ha selv når en prøvde å forklare hvorfor. Hun ser en kasse med sko som
egentlig skulle kastes fordi det ikke var egnet sko; for tynne, eller f.eks. høye hæler. Hun ville ha høye hæler. Brubakk skjønte ikke hvorfor hun ville det da det var upraktisk for den flukten hun var på. Senere har Brubakk skjønt at det handlet om en kamp om verdighet og ta vare på sin identitet. For når du må på flukt blir mye lagt igjen hjemme. Identitet omverden ser er “flykning”. For henne var det var en kamp om hva en måtte ta vare på for at omverden også skulle se at man er noe mer enn en flykning.
Katrin G. Brubakk påpeker at tap av identitet, er en av flere ting en må anerkjenne at de som er flukt kan kjenne på og ha i sin bagasje. En må løfte blikket og se det større bildet der de som er på flukt kan ha mer i bagasjen sin enn bare traumer. De kan oppleve en sorg over å at ingen kjenner ens referanser og de som har gått bort; «du er så lik tante» eller «husker du stemmen hennes?»; en har ingen å dele det med. Flere kan også bære på skam over at de har måtte handle mot egen moral. Disse tingene er det viktig at en er bevisst for å kunne hjelpe og møte dem på en god måte.
Flere kan ha høye forventninger til flyktninger; at de raskt skal lære seg språket, komme i jobb, integreres osv. Er dette en riktig forventning å ha når de har blitt institusjonalisert og mistet egen selvagens spør Katrin. Noen andre har bestemt når du skal spise, når du kan gå ut og inn av leir og blant annet hvilke klær de får. Dette resulterer i at en blir passiv og opplever å ikke kunne påvirke eget liv. Når vi da plutselig forventer at de skal raskt bytte til å være aktive, når de har vært passive kan det være utfordrende og vi må gi dem tid.
Flyktninger kan oppleve manglende mestringsfølelse, fordi de kanskje ikke har mulighet til å utføre det de vanligvis mestrer. Det kan være sveise eller for eksempel lage mat og invitere venner og familie på middag. Brubakk oppfordrer oss til at hvis vi blir spurt på middag så burde vi si ja! Da kan de oppleve mestring, vise litt av sin identitet og det vil hjelpe å bygge pasient – terapeut relasjonen hevder Brubakk.
Menneskene kan også ha utviklingsskader som kan følge hele livet. Når en er konstant på vakt og aktivert krever dette energi som ellers ville bli brukt på utvikling av hjernen, som for eksempel prefrontal cortex. Denne delen av hjernen er sentral for å blant annet dempe impulsivitet, regulere følelser og planlegging. Den konstante aktiveringen, som kan vare lenge etter at man er trygg i et nytt land, vil gjøre at hjernen ikke utvikles/har blitt utviklet i det tempo den burde. Dette må vi være bevisste på, slik at vi tilpasser og har realistiske forventninger, påpeker Brubakk.
