Livsmestring i skolen - hva sier det om oss som samfunn?
Innføring av livsmestring som tverrfaglig tema i årets nye læreplan har blitt debattert heftig. Hvordan “livsmestring” tolkes i praksis, og hvordan det skal implementeres i skolehverdagen er foreløpig uklart. Psykisk helse nevnes eksplisitt i læreplanen, for å hjelpe mot de voksende psykiske plagene hos barn og unge. Dette er viktig at adresseres, men PUG vil se nærmere på kritikken mot at psykologien får en stadig sterkere posisjon. For PUG – psykologistudenter uten Grenser – er debatten om livsmestring i skolen en inngangsport til å diskutere hvordan psykologien får mer og mer innflytelse på politikk og i samfunnet generelt. Hva sier denne trenden om oss som samfunn? Er det bra at psykologien setter lista for skolen? Kan dette gjøre at hver enkelt elev får fullstendig ansvar for egen psyke - i tillegg til alt presset de allerede har fra andre kanter? Og hva er i det hele tatt den ideelle skolen? Dette og mer kommer vi innpå i diskusjonen med psykolog Ole Jacob Madsen og filosof Ole Martin Moen.
Om Ole Jacob Madsen
Ole Jacob Madsen er en psykolog og filosof, og jobber som professor i kultur- og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo. Han har en særlig interesse for hvordan den vestlige samtidskulturen blir påvirket av psykologiske ideer.
Om Ole Martin Moen
Ole Martin Moen er filosof og jobber idag som professor i helsefaglig etikk ved OsloMet. Han er interessert i spørsmål om praktisk etikk, og har grunnlagt Humanistskolen, som et alternativ til vanlig norsk skole. I perioden 2016-2020 ledet Moen et prosjekt kalt “Hva burde ikke bli kjøpt og solgt,” som tar for seg hva som er de etiske grensene for hva som kan byttes mot penger.
Spørsmål å merke seg (kortet ned):
Hvorfor er psykologien så populær – både på individnivå og samfunnsnivå?
Hva er egentlig livsmestring?
Har forebyggingstiltak slik som livsmestring i skolen, informert av psykologi, tilknytning til liberalistiske tanker?
Bidrar psykologien til å legge ansvar på individet, for eksempel ansvar for egen psykiske helse, selv når problemet er strukturelt?
Er det noe ved vår generasjon, vårt samfunn, som gjør oss mer interessert i psykologi enn våre forfedre- og mødre, og er det positivt at vi “psykologiserer” flere og flere deler av samfunnet?
Hva er alternativet til økt fokus på livsmestring i skolen? Hvordan kan samfunnet ellers ta vare på elevers psykiske helse?
Hvilke konsekvenser har økt åpenhet rundt psykisk helse - får folk det egentlig bedre av å snakke mer om det?
Relevant lesning:
Hva skal til for at livsmestring i skolen lykkes: Intervju av psykologspesialist Anne-Kristin Imenes