Erfaringer fra ukespraksis på Transkulturelt Senter

Skrevet av Sofie Sagedahl Høydal, bachelorgrad i arbeids- og organisasjonspsykologi, poststudierett ved Det psykologiske fakultet UiB.

Hva i all verden gjør en student i arbeids- og organisasjonspsykologi i en klinisk setting? En hel del spennende ting kan jeg fortelle!

Første uken i april var jeg så heldig å bli tildelt observasjonspraksis hos Transkulturelt senter i Stavanger gjennom Psykologistudenter uten grenser i Bergen. Jeg gikk inn i denne uken som et ganske blankt ark, med nokså lite kunnskap om klinisk behandling, men en liten tanke om hva jeg kunne forvente meg om målgruppens tidligere opplevelser og nåværende sykdomsbilde. Er det én ting jeg spesielt sitter igjen med etter denne uken, så er det takknemligheten for at jeg er født i Norge og ikke har måttet gå gjennom de utroligste av vansker som pasientene hos Transkulturelt senter har levd gjennom, og fortsatt blir påvirket av.

Transkulturelt senter er et behandlingstilbud for flyktninger og asylsøkere i alle aldre. De har som målsetting å tilby et likeverdig helsetilbud for flyktninger. Foruten å drive med pasientrettet arbeid i form av pasientsamtaler, driver senteret også med konsultasjonsvirksomhet, veiledning og undervisning. På senteret arbeider to psykiatere, én klinisk sosionom, én psykologspesialist og en sekretær. Felles for alle behandlerne er lang fartstid i arbeid med flyktninger, og et ønske over lengre tid om å arbeide sammen med andre som også engasjerer seg for flytningers rettigheter og muligheter i helsesystemet i Norge. Lokalene har bevisst blitt plassert vekk fra sykehuset i varme og innbydende lokaler, for å avstigmatisere behandling hos en gruppe mennesker som ofte kommer fra områder der psykiske lidelser blir sett på som tabu. Senteret ønsker at bygget i seg selv skal gi verdighet og få pasientene til å føle seg velkomne.

Hvordan skiller arbeidet på transkulturelt senter seg fra andre poliklinikker? For det første trenger man ikke henvisning fra fastlege eller psykolog for å få time på senteret. Man kan bli henvist av en lærer, en bekjent eller til og med seg selv. For det andre vil også det metodiske arbeidet og tidsperspektivet i flere tilfeller skille seg fra for eksempel norske pasienter. Diagnostiseringsverktøy er ofte ikke kultursensitive, og for pasienter med traumatiske opplevelser i bagasjen vil bruk av disse kunne oppfattes som utrolig ubehagelige. Flere av behandlerne pekte derfor på en mer flytende tilnærming til diagnostisering, der unngåelse av for eksempel inntaksskjema som fylles ut av pasienten alene i sitt hjem unngås. Tidsperspektivet av behandlingen kan også være betydelig lengre, både på grunn av metode og ettersom de i over 2/3 av behandlingen bruker tolk. Eksempelvis forklarte psykiater Jone Schanche Olsen at å arbeide med en tolk i noen tilfeller kan oppleves krevende, og brukte metaforen at dersom å behandle en norsk pasient er som å bruke en skalpell under kirurgi, så vil det å behandle flyktninger med tolk være mer som å bruke et spett. (Ref. Bokmålsordboka: «spiss stang av jern», brukes blant annet til å bryte opp stein). Dette betyr derimot ikke at man ikke kan få gjort godt arbeid med spett også!

Behandlerne hos Transkulturelt senter strekker seg også utrolig langt for å bygge den trygge relasjonen som trengs for behandling, og tilbyr derfor også hjemmebesøk eller å møte pasienten på andre plasser der de føler seg trygge. Et annet eksempel på hvordan senteret tilrettelegger behandling for å gjøre pasientene mer komfortable med å gå gjennom egne traumer er bruk av narrative grupper, der flere personer fra samme kultur/område over tid er i grupper der de skaper fiktive historier om hvordan en person fra deres kultur kan ha opplevd sin bakgrunn, opplevelser og flyktningtilværelsen.

Det er ikke til å stikke under stol at pasientene som behandles på Transkulturelt senter ofte har så store traumer i bagasjen at det for en norsk student oppvokst i en ressurssterk familie nesten blir umulig å sette seg inn i deres situasjon. De har opplevd ting som er så utrolig mye verre enn det vi hører om i nyhetene, og traumene hjemsøker dem også etter å ha ankommet Norge.

I løpet av min uke hos Transkulturelt senter fikk jeg blant annet være med på besøk til Jæren distriktpsykiatrisk senter, PP-tjenesten og NAV, i tillegg til konsultasjoner med omsorgsboliger, lærere og pasienter. Arbeidet til senteret involverer altså utrolig mange parter, fra fastleger, undervisningspersonale, øvrige deler av spesialisthelsetjenesten, Flyktningseksjonen, barnehager, helsesykepleiere og mer. Det er i disse møtene at jeg som student i arbeids- og organisasjonspsykologi opplevde stor relevans til min egen utdanning. For oss som gjerne ønsker å arbeide i veiledende funksjoner i arbeidslivet er det utrolig viktig med en forståelse av kompleksiteten av koblingen mellom mental helse, fysisk helse, uførhet, arbeidskapasitet, økonomi og sosialt liv.

Jeg vil påstå at erfaringene jeg tar med meg fra denne uken vil være aktuelle i alle yrker, men koblet til arbeids- og organisasjonspsykologi er det spesielt aktuelt for stillinger med personalansvar, saksbehandlere og veiledere tilknyttet sykemelding og tilbakeføring til skole og arbeid og ikke minst for ledere av arbeidstakere med minoritetsbakgrunn.

Transkulturelt senter arbeider ikke «kun» men psykisk helse – de hjelper pasienter med å navigere det norske samfunnet, få orden på økonomi, bygge relasjoner og tre tilbake i skole og arbeid i den grad det er mulig. Det er et helhetsperspektiv over arbeidet de gjør som er utrolig inspirerende. For dersom man har opplevd forferdelige hendelser i den grad pasientene hos Transkulturelt senter har, vil disse traumene kunne gjennomsyre psyken, føre til somatisering, påvirke familieliv og sosialt liv, frata en mulighet til å håndtere skole og arbeid, og forverre økonomisk situasjon. Det er en ond sirkel, som Transkulturelt senter i arbeid med utrolig mange andre parter, prøver å gjøre noe med.

Avslutningsvis vil jeg anbefale alle å søke på praksismulighetene gjennom PUG, da psykologistudiene i Norge virkelig ikke har vondt av mer praksis. Tusen takk til de fantastiske ansatte og pasientene hos Transkulturelt senter og Psykologistudenter uten grenser i Bergen for en uforglemmelig uke! Jeg sitter igjen med masse kunnskap, men også en opplevelse av urettferdigheten som rammer flyktningene. Jeg har stor respekt for arbeidet Transkulturelt senter gjør, og en stor mengde håp for pasientenes fremtid.