Hovedpraksis ved Helen Bamber Foundation - London

March 19, 2019

 

 

Jeg var med I PUG fra begynnelsen, og arbeidet førte meg etter hvert til The Helen Bamber Foundation (HBF) våren 2017. Her var jeg den første fra PUG og Norge som fikk ha hovedpraksis. Tittelen til studenter som jobber som klinisk psykolog i et halvt år ved HBF er Trainee Clinical Psychologist.

 

HBF sine lokaler er plassert noe beskjedent og bortgjemt langs kanalen i Camden. Dette er en menneskerettighetsorganisasjon som ble grunnlagt av Helen Bamber i 2005. Arbeidet deres fokuserer på klienter som har overlevd umenneskelige overgrep og tap, ofte tortur og menneskehandel. Fokuset til organisasjonen er å gi et helhetlig tilbud som inkluderer terapi, medisinske kartlegginger og veiledning av fastleger, juridiske rapporter som kartlegger og dokumenterer medisinske og psykiske skader, deltakelse i kreativ kunst, ferdigheter og aktivitetsprogrammer, og henvisninger til spesialiserte advokater og organisasjoner for juridisk-, bosteds-, og velferdsrådgivning.

 

Min oppgave som psykologstudent var hovedsakelig å jobbe med stabilisering og traumefokusert terapi. Dette ble gjort i tett samarbeid med kollegaer, blant annet for å sørge for ordentlige boforhold og juridisk veiledning. Som regel måtte man forholde seg til en fortsatt usikkerhet om klientene fikk bli i England eller ikke.

 

I ettertid har jeg fått ulike spørsmål om oppholdet. Blant annet hvorfor jeg dro, hvordan jeg håndterte forskjellene mellom Norge og England, og når er det riktig å jobbe med traumer.

 

Jeg hadde tidligere vært på et kortere besøk ved organisasjonen, og ble imponert over arbeidet som gjøres ved organisasjonen, og fanget av klientenes viljestyrke til å holde ut og fortsette på tross av det som hadde skjedd og alle hindringene de møtte for å bli trygg. Lederne for terapiteamet har hatt ønske om å dele av sin kunnskap, og de gjorde det mulig for meg å ta del i teamet. Det var en unik mulighet til å se hvordan et helhetlig tilbud for denne klientgruppen ser ut. I Norge har man ikke noe tilsvarende.

 

Regelverk og formaliteter er forskjellig i Norge og England, og jeg fikk forståelse for de ulike instansene som klientene hadde møtt før de kom til HBF, hvem de var i kontakt med mens de var klienter ved HBF, og hvilke utfall som kunne bli tilfellet når sakene deres var ferdigbehandlet. Jeg tror denne læringsprosessen hadde vært lik i Norge. Jeg hadde måttet sette meg like mye inn i systemene i Norge, fordi det er mange regelverk og praksiser man ikke har inngående kunnskap om.

 

Klientene ved organisasjonen levde i en stressende situasjon der de kunne være redd for å bli deportert, fengslet eller oppdaget av tidligere overgripere. Det kliniske arbeidet krever en sensitivitet til disse omstendighetene, men traumeterapi burde gjennomføres så lenge klientene ønsker dette selv. En aktiv PTSD er for mange invalidiserende å leve med, og et godt terapisamarbeid kan lette belastningen som mareritt og flashbacks har i klientenes hverdag. Dersom man utsetter dette arbeidet kan alvorligheten forverres da oppholdstillatelse og varig beskyttelse for mange er flere år frem i tid.

 

Erfaringen fra HBF tar jeg med meg inn i arbeidslivet som psykolog i Norge. Bevissthet rundt viktigheten av grundige kartlegginger, trygge bosteder, arenaer for å møte andre og holde kroppen aktiv, og økonomisk støtte og mulighet til å tjene egne penger er noen av de fokusområdene jeg har med dersom jeg møter mennesker som har overlevd overgrep begått av andre mennesker, og som kanskje er ny og ukjent i Norge. Selv om dette ikke nødvendigvis blir ansett som oppgaver for en psykolog, så er det essensielt for behandling at man delegerer dette koordineringsansvaret til andre personer eller instanser.

Please reload