Mitt navn er Maria Lone, jeg er på mitt 4. år av profesjonsutdanningen i psykologi ved Universitetet i Tromsø. Jeg har sittet i styret til PUG Tromsø siden vi startet opp denne avdelingen høsten 2016. Den mest lærerike erfaringen min den tiden jeg har vært med i PUG er uten tvil praksisoppholdet hos det fantastiske teamet som jobber ved Transkulturelt Senter på Hillevåg i Stavanger.
Vi i PUG Tromsø satte stor pris på å få besøk av Domnine Lecoq, psykologspesialist ved Transkulturelt Senter, i februar 2018. Domnine holdt et engasjerende foredrag om hvordan hun og resten av teamet på Transkulturelt Senter jobber for å gi traumatiserte flyktninger og asylsøkere et likeverdig helsetilbud. Deres arbeid involverer pasientrettet arbeid, konsultasjonsvirksomhet, veiledning og undervisning. I sitt foredrag utdypet Domnine blant annet hvordan kulturell bakgrunn innvirker på måten man kommuniserer følelser til andre og holdninger man har til psykisk helse. Hun trakk frem betydningen av å ha kunnskap om de sosiale og kulturelle faktorene som ligger til grunn for vår vestlige forståelse av diagnose, prognose og behandling, og av å sette dette i relasjon til andre kulturers forståelse. Det gjorde veldig inntrykk å høre Domnines sterke eksempelhistorier fra møter med denne pasientgruppen. Jeg hadde allerede latt meg inspirere ved å lese om tidligere studenters praksisopphold på Transkulturelt Senter, og ble etter dette foredraget enda mer motivert til å søke selv.
Jeg var så heldig å få praksisopphold på Transkulturelt Senter i april 2018, og tilbragte da en uke sammen med Domnine og resten av teamet. Jeg ble tatt veldig godt imot, og jeg setter stor pris på hvordan de alle engasjerte seg i at jeg skulle få et så innholdsrikt praksisopphold som mulig. I løpet av uken fikk jeg blant annet være med på flere pasientsamtaler sammen med psykologspesialist, barnepsykiater, voksenpsykiater og sosionom. Jeg fikk delta i samtaler med både ungdom og voksne, med og uten bruk av tolk.
Lokalene på senteret er lyse og innbydende med flott utsikt ut over Hillevågsvika, noe som er med på å danne en god og vennlig atmosfære. Kontorene til de ansatte er romslige, og veggene er pyntet med bilder fra alle verdenshjørner. Denne varme atmosfæren tenker jeg er viktig. Noe jeg imidlertid la særlig merke til, var hvor viktig det er at terapeutene jobber arenafleksibelt. Noen ganger kommer pasientene til senteret, men dersom dette ikke lar seg gjøre, kan behandler møte dem der det er mulig for pasienten.
En dag fikk jeg være med daglig leder, voksenpsykiater Jone Schanche Olsen, i veiledningsmøte på Johannes læringssenter. Dette senteret tilbyr opplæring til nyankomne flyktninger og innvandrere (både barn og voksne), og Jone deltar månedlig på veiledningsmøter der ansatte har mulighet til å ta opp saker de ønsker råd/veiledning på. Det var veldig lærerikt å høre Jones og de ansattes refleksjoner om utfordringer elevene kan oppleve i rollekonflikter de står i mellom de to kulturene de lever i.
BUP-dagene 2018 ble avholdt i Stavanger mens jeg hadde praksisperioden min der. Jeg fikk være med barne- og ungdomspsykiater fra Transkulturelt Senter, Aina Basilier Vaage, som holdt foredraget ”Hvordan opplever flyktningfamilier møtet med Norge? – og hva med oss?”. Hun snakket blant annet om hvordan det at pasient og terapeut har ulike kulturelle sykdomsforståelser kan føre til barrierer og problemer både før og under møtet i terapirommet. Hun eksemplifiserte videre mange spørsmål både pasienter og behandlere kan ha. Hva er det en terapeut gjør, og hvordan kan han/hun hjelpe meg? Er det høflig å ha mye øyenkontakt, eller oppleves dette som mangel på respekt? Betyr ”ja” at man har hørt, men ikke nødvendigvis forstått? Aina utfordret oss videre til å reflektere rundt den vestlige troen på at det å snakke hjelper for alt. Hun trakk i den forbindelse frem at terapeuter i individual- og/eller gruppeterapi kan invitere til å bryte med kulturelle normer, noe som kan oppleves truende og utrygt. Hun holdt frem hvordan et for stort fokus på det å snakke om traumehistorien i terapirommet kan føre til en retraumatisering og økt følelse av utrygghet, noe som i verste fall kan skremme vekk pasienten. Aina fortalte hvorfor det derfor er ekstra viktig å ta seg god tid til å bygge en trygg nok relasjon, fordi asylsøkere (og flyktninger) ofte lever i en traumatisk situasjon med mangelfull emosjonell trygghet. I tillegg til å dele indre tanker og følelser med sin terapeut på en måte man kanskje ikke er vant til, krever språkbarrierer ofte at det er en tolk tilstede under samtalen. Tillit til tolken blir dermed også avgjørende, og det er derfor viktig å la pasientene bli hørt dersom de har noen meninger om hvilken tolk de ønsker å benytte, og om de ønsker at tolken er tilstede i rommet eller deltar via telefon. Aina fortalte om sine erfaringer fra bruk av tolk, og hvordan dette ofte er mindre problematisk enn mange ofte forventer at det vil være. Jeg fikk også selv erfare dette under praksisoppholdet. I timene jeg deltok i hvor det ble benyttet tolk, fløt samtalen overraskende bra mellom pasient, tolk og behandler.
Også andre problemstillinger rundt arbeidet med flyktninger og asylsøkere som ble trukket frem i Domnines foredrag for PUG i Tromsø og Ainas foredrag på BUP-dagene i Stavanger, fikk jeg erfare under pasientsamtaler. Jeg fikk blant annet se viktigheten av å bruke god tid på å bygge opp tillitsfulle og trygge relasjoner, og av å bruke tid på å forklare hvordan ulike helse- og velferdssystemer i Norge fungerer. Samtidig erfarte jeg hvor viktig det er å ha en grunnleggende åpenhet for, nysgjerrighet på, og ønske om å forstå betydningen av de kulturelle forskjellene mellom en selv og pasienten. Som Aina var inne på, deler ikke alle den typisk vestlige oppfatningen om at det er viktig at alt snakkes om. De ansatte på senteret forteller at de derfor etter år med erfaring har gått bort fra å gi traumehistorien for mye fokus i traumebehandlingen dersom de ser at dette blir for utrygt og retraumatiserende for pasienten.
Jeg sitter igjen med mange sterke inntrykk fra min uke på Transkulturelt Senter. Jeg lærte masse fra terapeutene som jeg fikk følge, og ikke minst av pasientene jeg møtte. Noen møter sitter ekstra sterkt i minne, som for eksempel da jeg til en ung voksen pasient bare rakk å si navnet mitt og fortelle at jeg er student, før jeg fikk til svar: ”Å, så heldig du er!”. Selv om vi begge var her i Norge, ble forskjellene i muligheter plutselig så tydelig. En annen opplevelse som gjorde inntrykk var pasienten som hørte stridsvogner utenfor vinduet. Jeg hørte gravemaskiner.
Som fremtidig psykolog i en verden i konstant endring, der mennesker legger ut på flukt fra nød og krig og ofte har med seg ulike traumer i bagasjen, ønsker jeg å være så godt forberedt som mulig til å kunne møte de av dem som finner veien til Norge, på best mulig måte. Praksisoppholdet tydeliggjorde for meg hvor viktig erfart kulturkompetanse og erfaring med traumesymptomer er for å kunne gi et godt helsetilbud til denne pasientgruppen.
Jeg sender en stor takk til alle på Transkulturelt Senter for en innholdsrik og lærerik praksisuke, som har økt mitt ønske om i fremtiden å få arbeide i det flerkulturelle feltet.
