På fredag hadde vi i PUG - Trondheim æren av å få besøk av Siri Thorson, forfatter av boken Frihet på vent - å leve i en flyktningleir. Med hennes foredrag Noe å være stolt av - om å være flyktning fikk vi et innblikk i Siris arbeid med flyktninger og andre i Midtøsten. Fra første gang hun jobbet i flyktningleirer i Libanon i 2009 har hun vært opptatt av å gjøre det hun kan for at kunnskapen og erfaringene til menneskene der kan bli hørt og anerkjent. I forbindelse med dette stilte vi Siri fire spørsmål. 1 Hva tror du at et økt emosjonelt innblikk i flyktningers liv kan bidra med på samfunnsnivå? Det kan knytte mennesker sammen. Alle har jo det samme følelsesregisteret, men man har kjent på følelsene i det registeret i ulik grad. Man kan lære veldig mye av dem som har kjent på følelser veldig sterkt. Det i seg selv er en ressurs. Og hvis man klarer å benytte seg av den ressursen ligger det veldig mye verdifullt der. Det er viktig å ikke bare se på flyktningene i kontekst av hva de har opplevd, men også i sammenheng med hvem de er. En slik vinkling tror jeg kan gjøre oss til et rausere samfunn; det at man anerkjenner følelseskompetanse som en kompetanse i seg selv. Dette er noe som ofte ignoreres i samfunnet vårt. Denne følelseskompetansen er en ressurs. Det at man som flyktning stiller seg selv spørsmål som ”hvorfor meg?”, ”hva skjer med omverden?”, ”Hva skjer med verden?”, ”Hvordan skal jeg leve i dette her?” Dette er ikke spørsmål man ofte stiller seg når man vokser opp i et trygt samfunn. Man får ikke de store selvreflekterende spørsmålene. Men det er en kjempekompetanse som barn får i en veldig tidlig alder som flyktning. Det er noe vi ikke tenker så mye på. 2 Er det noen misforståelser overfor mennesker med flyktningstatus som er spesielt utbredte i Norge? ? Jeg tror misforståelsen ligger mye i at man får et litt rart bilde av mennesker. Ofte blir man disponert for mennesker i sjokk og i veldig sårbare situasjoner. Da er de i en offerrolle. Det er det man ser og da er det også de bildene man har i hodet når man møter dem. Da kan det veldig ofte bli et ovenfra og ned-perspektiv og det kan fort utvikle seg til en stakkarsliggjøring. Et perspektiv der man fort tenker tanker som: ”Å ja, uff, du har opplevd sånne forferdelige ting, verden er kjip og stakkars deg og så videre.” Den stakkarsliggjøringen er noe av det verste som finnes, synes jeg, nettopp fordi det fort oppstår en situasjon der det begynner å handle om deg selv og ikke det den personen du møter har opplevd. Hvis jeg for eksempel sitter og snakker med en gammel soldat og han forteller at de var fem kamerater som kjempet sammen og den eneste som overlevde var han selv og jeg da sitter og sier ”Uff, så grusomt” og lignende så er det da mine følelser som styrer. Dette blir fort et problem. Nordmenn skal jo gjerne være så snille og det er jo bra det; intensjonen er jo god. Men poenget er at de tingene han forteller om er ting han har opplevd og kommet seg igjennom og ikke minst må leve med hver eneste dag. Og han trenger å fortelle om det. Men, det er ikke viktig at din egen følelse skal stå i sentrum. 3 Har du noen tips til de som er engasjert i saken men som kanskje ikke helt vet hvor de skal begynne? Reis! Det er viktig å reise til slike steder og jeg tror folk er veldig redde for å reise til områder som Palestina og Libanon. Jeg har blant annet reist mye ned til Palestina med studenter og mange i samfunnet vårt har en viss skepsis til det. Men, man må ikke tenke at ting er så farlige hele tiden. Det er jo en hverdag overalt - enten det er i en flyktningleir i Libanon eller i en Township i Sør-Afrika. Selv om det er en røff hverdag så er det fortsatt en hverdag – folk lever der! Hvis vi da hele tiden har et bilde av at ”nei, dette er farlig”, så blir det jo på et vis farlig. Da går man fort anspent og virker redd, nettopp fordi man er redd. Dette blir fort veldig i samsvar med teaterverdenen, det at hvis man går rundt med en slik holdning og ser seg bak skuldrene så gjør du deg selv til et offer. Da blir det nærmest fristende å for eksempel ta lommeboka di fordi du nettopp gjør deg selv til et offer. Det handler jo om attitude! Hvis du slapper av og tenker ”nå skal jeg møte noen nye folk; hva kan jeg lære her?” og ikke tenker ”hvordan skal jeg oppføre meg?” eller ”hva skal jeg si?” vil du også få et mye bedre innblikk i flyktninger som nettopp de menneskene de er. 4 Hva føler du at du har lært i dine år med dette arbeidet? Jeg har lært hvor like vi mennesker er og jeg har blitt et mer sammensatt menneske. Det er noe jeg setter veldig pris på og jeg føler meg vel kanskje litt som en ”verdensborger” da for å si det litt stort. Jeg føler at jeg får en mye sterkere tilknytning til resten av verden og det burde man jo ha. Det har fargelagt mitt syn på verden og gitt meg andre perspektiver.
