Prøv å sette deg inn i denne situasjonen: Du er uten kjente på et asylmottak i en kommune i Norge. Familien din er spredt over alle haugene; søster er blitt plassert i fosterhjem i en annen kommune, en bror er plassert på et annet mottak men i samme kommune, mor har vonde drømmer hver natt som hun ikke snakker med noen om, mens du ikke aner hvor far og ditt tredje søsken er: Kanskje er de døde eller søker asyl i et annet land, dere får ikke kontakt. Språket er helt nytt. Holdningene til menneskene du møter er nye, og de fleste har det bra. De har ikke sett det du har sett, og ikke vil du fortelle det til noen heller, selv om miljøterapeutene på mottaket har lyst å forstå hvordan du har det. Hva skjer med en flyktning når hun har kommet seg trygt inn i Norge? Føler han seg trygg?
Store vinduer på venteværelset og kontorene med utsikt over Hillevågsvika gir en følelse av ro og rom for å lette tankene, selv på uværsdager.
Transkulturelt Senter på Hillevåg i Stavanger er foreløpig de som sitter på flest svar, og i begynnelsen av april fikk jeg innsyn i hvordan en arbeidsuke ser ut for de ansatte ved senteret. Som eneste (!) poliklinikk i hele landet som spesialiserer seg på behandling av flyktninger og asylsøkere, møter de traumatiserte mennesker hver uke. En har mistet motet, en annen har fortsatt masse håp for egen fremtid og helse. Begge har kommet til Norge med ett hovedmål: å få tilbake følelsen av å ha trygge rammer rundt seg, og dermed kunne leve et normalt liv.
Ved senteret jobber det fem vidundermennesker: Psykologspesialist Domnine Marie Lecoq, klinisk sosionom Bodil Irene Høyer, psykiater og leder av senteret Jone Schanke Olsen, barnepsykiater Aina Basilier Vaage og sekretær Hedwig Bogstad-Kvam. Deres jobb går ut på å gi asylsøkere og flyktninger et likeverdig psykisk helsetilbud, og forhåpentligvis være et sted der en kan føle seg trygg og få bearbeidet vonde minner.
Som behandlere er det vanskelig for dem å ikke stille seg litt kritiske til asylpolitikken. Når du er asylsøker bidrar lang ventetid på opphold til å opprettholde mistroen til systemer og rettsvesen, redselen for egen sikkerhet og bekymringen for familiemedlemmer og egen fremtid. Oppvokst i Oslo har jeg alltid vært sikker på at jeg kan få meg utdannelse, hus og hytte, jobb og beholde relasjonene mine (jeg tar det for gitt at ingen jeg kjenner vil gå tapt i syreangrep). Denne tryggheten er blant annet med på å beskytte meg om jeg skulle ha utviklet post traumatisk stress syndrom, begynt å se bilder eller høre stemmer til noen som ikke var der og gitt meg noe å holde ved om jeg skulle falt inn i en tung depresjon. Som flyktning og asylsøker uten opphold, er hver dag uten et ”Ja”, evig venting i usikkerhet. Hadde jeg vært flyktning, ville den daglige opplevelsen av stress og vedvarende angst tatt fra meg mye håp og ønsker om fremtidige planer.
Bildetekst: De ansatte har pyntet kontorene sine med bilder, statuer og puter fra fjernere strøk for å signalisere flerkultur. Her er Bodil og Jone stolte over å få vise frem den symbolske globusen.
I praksisuken har jeg tatt med meg noen ting jeg har lyst å ta med meg videre og dele med andre som er i gang med psykologstudiet;
Bruk av tolk, gode kolleger og forhåpentligvis bedre holdninger. Da mener jeg:
Jeg har sett hvor viktig det er å ha en tolk som forstår konteksten rundt pasienten/brukerne man jobber med, for å kunne ha en god dialog. En tolk vil utgjøre stor forskjell i en samtale der den ene parten ikke uttrykker seg like detaljert og godt på norsk som en gjør på morsmålet sitt. En av pasientsamtalene jeg var med på var helt magisk – det var første gang pasienten var i kontakt med Transkulturelt senter og med tolken, men samtalen fløt så godt og det var lett å sette seg inn i problematikken og de små detaljene som ble fortalt. Flere andre (som ikke jobber ved senteret) vi har møtt i løpet av uken har uttalt seg om at de ikke bruker tolk, og heller ikke skjønner hvorfor det skulle være noen vits. Ja – det er mer organisering rundt ett møte om en tolk skal inn i bildet, men er tolken god gir dette så mye mer til samtalen enn uten. I min fremtidige praksis vil jeg bruke tolk så mye som mulig i møte med tospråklige klienter som ikke snakker flytende norsk, og anbefaler alle som ser for seg en fremtid i helsevesenet å gjøre seg kjent med hva det vil si å bruke tolk.
For å ha det godt på jobb når en arbeider med så mange vanskelige og ofte triste saker, er det viktig å ha et godt team rundt seg. Dette er noe av grunnen til at Transkulturelt senter startet opp i 2014 – Bodil, Jone og Aina støtte ofte på problemstillinger rundt asylsøkere og flyktninger som var vanskelig å håndtere alene – ikke bare fordi sakene var og er tøffe, men fordi det trengs et system å jobbe innen når det er så mange andre deler av helsevesenet som skal involveres i hver enkelt pasient (da refererer jeg til at de hver dag kommer i kontakt med andre som en involvert i mennesket de skal behandle – barnevern, fastlege, ansatte ved mottaket, fosterforeldre, politiet etc). Uansett hvor god psykolog du er alene, er det viktig å jobbe i gode, trygge team med rom for avlastning og briefing med hverandre.
Bildetekst: Her har vi morgenmøte, og Domnine og Jone blir veiledet av de andre om en sak de er involvert i begge to. Refleksjon og støtte gjør at problemstillingene de møter kan legges igjen på kontoret på slutten av dagen.
Som asylsøker har man med seg mye mer frykt og utrygghet enn jeg har skjønt før jeg fikk være tettere på denne usikkerheten hos noen av pasientene ved Transkulturelt Senter. En trygg ramme består av mer enn å ha et sted å bo og mat på bordet. En trygg ramme inneholder oppholdstillatelse, rett til å jobbe og tjene egne penger, gode språklige kunnskaper, mennesker som bryr seg om deg (dessverre er det altfor mange enslige mindreårige som ikke møter kontaktpersoner i Norge som følger dem opp og bryr seg om dem). Som psykolog kan du ikke alene ha innvirkning på politikken eller ta ansvar for hvert enkelt individ, men du kan være en fast samtalepartner og bidra til å skape de trygge rammene. Å ha en større forståelse for at det er flere tråder man må ha kontroll på i møte med flyktninger og asylsøkere som psykolog enn en norsk klient er kunnskap enda flere kan bruke i sitt arbeid. Derfor jobber PUG for å etablere emner om kulturforståelse inn i studieløpet.
Det var flott å være på praksis hos Transkulturelt senter. Etter å ha vært hos dem en uke, er jeg fascinert av den fantastiske jobben de gjør. De ansatte er utrolig engasjert i å skape stabilitet, trygghet og tillit i relasjon med klientene. Og heldigvis er de ikke alene. Fosterforeldre, helsesøstre, barnevernspedagoger stiller opp ved å støtter og engasjere seg for ungdom, voksne og barn som har hatt en forferdelig flukt gjennom Europa, og som opplever at krenkelsene fortsetter i Norge. Oss og dem preger norsk asylpolitikk, og sett fra øynene til en psykolog, sosionom eller en psykiater er ikke det et sunt og trygt miljø å bearbeide traumer i. Jeg takker de ansatte ved Transkulturelt Senter for å ha vist meg litt av sin daglige idealisme og virkelig inspirert meg! Jeg kommer gjerne tilbake, når jeg er litt nærmere en tittel enn jeg er nå.
Hanne Cecilie Nome Garnes,
1. semesterstudent på profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo og
medlem av Psykologistudenter Uten Grenser Oslo.