Både PUG Tromsø og PUG Trondheim har vært så heldige å få Mona Kiil på besøk i april. Mona Kiil er utdannet sosialantropolog og jobber som seniorrådgiver ved Senter for arktisk og global helse ved UiT. Hun er i ferd med å fullføre sin doktorgrad i helsevitenskap (medisinsk antropologi) som handler om kulturelle perspektiver på psykisk helse i Nord-Troms.
Mona fortalte om samisk historie i Norge og hvordan den samiske befolkningen har blitt møtt i psykiatrien. Hun snakket om hvordan misjonsarbeid og framvekst av læstadianismen på midten av 1800-tallet førte til at gamle samiske religionsformer, med blant annet sjamanisme, etter hvert ble visket ut. Fra midten av 1800-tallet var det også en fornorskingspolitikk som vedvarte til etter andre verdenskrig. På bakgrunn av dette og krise i samisk næringsøkonomi ble samekulturen i stor grad sett ned på. Etter andre verdenskrig fikk man derimot et mer reflektert syn på samenes rettigheter både kulturelt og språklig og integrering framfor fornorskning ble sentralt.
Et interessant og viktig aspekt ved det Mona fortalte fra sitt feltarbeid er at det finnes flere forskjellige måter å vurdere psykisk lidelse og at det vestlige synet vi er vant med ikke nødvendigvis er fasiten. Hun snakket blant annet om ”nerva”, eller nerver, som en gjentagende beskrivelse av hvordan individer beskrev sin helse og uhelse. Disse ”nerva” folk snakket om viste seg å kunne være et vidt spekter av tilstander. Det kan bety alt fra mild angst til dyp depresjon, og alt imellom. Det viste seg også at betegnelsen ”nerva” framfor mer konkrete betegnelser som for eksempel angst var noe som hovedsakelig ble funnet blant eldre generasjoner, mens yngre mennesker i større grad konkretiserte hvilke følelser de hadde og hvilken tilstand de var i. Dette illustrerer at hvordan man tolker og uttrykker sin helse og uhelse påvirkes av kultur og det samfunnet man er vokst opp i og at det også stadig er i endring.
