Psykologien i møte med ulike kulturer

November 30, 2016

Fra jeg ble født har multikulturalitet vært en stor del av meg. Dette er gjennom min tyrkiske mor og norske far. Gjennom denne miksen av kulturer har mine interesser for det utenfor Norge vært store. Jeg har i oppveksten bodd både i Norge og Tyrkia, men mitt siste opphold i det andre hjemland har kanskje betydd mest for meg. Det var nemlig våren 2015. Geziopprøret var over, men mistilliten til staten var fortsatt stor. Demonstrasjoner var hyppige og store, og krigen i Syria var noe alle og enhver i Tyrkia kjente på kroppen. På den tid hadde Tyrkia tatt imot 2 millioner flyktninger fra Syria og 500 000 av dem holdt til i Istanbul (der jeg bodde). Innenfor det psykologiske aspektet har det derfor kommet en naturlig interesse for kulturpsykologi og flyktningsproblematikken. Dette er noe jeg fikk testet ordentlig ut gjennom praksisuken til Psykologistudenter Uten Grenser (PUG).

 

Som flere vet har man i 3. semesteret på profesjonsstudiet ved NTNU én uke praksis. Jeg fikk muligheten til å dra til et lite tettsted i Troms kalt Sjøvegan. Der er det et asylmottak som har et meget tett samarbeid med BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) Sjøvegan, spesielt når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere. Sent på 90-tallet ble det opprettet et flyktningteam med kompetanse innen behandling av denne gruppen asylsøkere, og gjennom deres arbeid i mange år har de bygget opp en enorm kompetanse innen faget. Det var nettopp ved denne BUPen jeg skulle få jobbe i en uke.

 

Men hva er det som skiller en hvilken som helst praksisplass fra den jeg hadde? Vel for min del er det litt vanskelig å svare på med tanke på at jeg kun har hatt én praksis, nemlig denne (foruten en dag på Nav i 1. semester). Det jeg kan si er hvor fokuset var. Jeg fulgte først og fremst Kjell-Ole Myrvoll fra flyktningeteamet og hans arbeid. Det som slo meg som helt unikt er hvilken enorm interesse det er for å hjelpe de som ikke har noen til å hjelpe dem. Unge gutter og jenter som kommer fra krigs- og konfliktherjede land til Norge både med og uten familie. Dette er en gruppe mennesker som ofte har vært gjennom høyt traumatiske opplevelser og gjerne har en usikker fremtid i vente. For selv om de er kommet til Norge så har de ikke nødvendigvis fått oppholdstillatelse. Denne gruppen mennesker som blir tatt imot av flyktningsteamet i Sjøvegan.

 

Som student fikk jeg lov til å være med på nesten alle behandlingsmøtene Kjell-Ole hadde. På grunn av taushetsplikten jeg har skrevet under kan jeg ikke gi ut noen informasjon om hva som skjedde i behandlingsrommet, men jeg kan prøve å male et bilde av hvilken situasjon flere av de Kjell-Ole hadde behandlet kom fra. For å gjøre det må jeg dele opp i hvilke land det er asylsøkerne flykter fra, for det spiller en enorm rolle. De fra Afghanistan kommer fra områder som har vært i konflikt i nærmest 15 år siden USA startet sine operasjoner der. Dette medførte uroligheter og store problemer med taliban. En type flyktninger som de ofte støter på i følge Kjell-Ole var unge gutter som var på flukt fra taliban. Dette kunne enten være unggutter som var såkalte bachabazi (sexslave/dansegutt) eller motstandere. En annen gruppe var de som flyktet fra krigen i Syria. Dette er en gruppe som ofte kan komme fra gode kår før krigen, men gjennom truslene fra både regimet og IS måtte begi seg på en ekstrem reise grunnet grusomhetene som skjer under en borgerkrig.

 

En av de tingene som gikk mest inn på meg i løpet av praksisoppholdet var Kjell-Ole sine tanker rundt jobben. I en av våre mange diskusjoner og samtaler fortalte han at han jobber som regel mer mot systemet og byråkratiet enn han gjør mot traumer. For meg malte dette et tydelig bilde på hvordan det nåværende asyl- og integreringssystemet ofte jobber imot opphold. Det er av den grunn jeg har et enormt ønske om å kunne jobbe med dette videre i livet. For hvis jeg som fremtidig psykolog kan hjelpe barn og unge med et sunt og godt liv i Norge, selv i alle deres traumer og med et system som jobber mot dem, så føler jeg at det er min plikt. Tidligere var jeg ikke helt sikker på om dette var mitt drømmestudie og om det var psykolog jeg skulle bli, men nå har jeg aldri vært mer sikker.

Please reload