Et likeverdig helsetilbud for flyktninger og asylsøkere

November 30, 2016

Mitt navn er Nora Svihus og jeg går i kull 37 (4. året) på profesjonsstudiet i psykologi. I høst hadde jeg et fire-dagers praksisopphold på Transkulturelt Senter i Stavanger.

 

Dette er landets første transkulturelle senter. De tilbyr et likeverdig helsetilbud for asylsøkere og flyktninger. De har også pasienter som er langtidsboende. For øyeblikket har transkulturelt senter pasienter fra 35-40 land! Pasienter må ikke ha henvisning fra primærhelsetjenesten; noe som er av stor betydning ettersom det kan ta veldig lang tid før asylsøkere får fastlege.

 

Etter mitt opphold fikk jeg øynene opp for hvor mye kompetanse og kunnskap de ansatte har rent praktisk om hvordan man søker asyl og hvordan denne prosessen kan utarte seg. De har kunnskap om verdensbildet og hvorfor mennesker er på flukt. De må forholde seg til UDI og IMDi Vest (UDI sitt regionale organ) og ha godt kjennskap til introduksjonsprogrammet. De kommuniserer ofte med ulike virksomheter på vegne av sine pasienter. Sagt annerledes, som ansatt ved transkulturelt senter så er man nødt til å forholde seg til Norges politikk overfor integrering og mangfold.

 

Ikke minst så har de ansatte et enormt engasjement og interesse for forskjellige kulturer og språk. Angående pasientgrupper møter de mange med vonde traumer som kjenner på ettervirkningene av disse, det være i form av en PTSD, annen angstlidelse, stemningslidelse, psykose, ADHD eller noe helt annet. De møter mye forskjellig og bruker dermed forskjellige terapiformer. Psykologen som jeg fulgte tettest sa til meg at hun bruker alt hun har lært – og det synes jeg taler for seg selv.

 

Mange av pasientene har hatt og har fortsatt en ustabil livssituasjon med mye usikkerhet, for eksempel med tanke på oppholdstillatelse, bosetting og/eller familiegjenforening. Noen pasienter er kanskje i reell fare (e.g. for eget liv, for å bli tvangsgiftet). Det er begrenset hva en behandler kan gjøre i slike tilfeller. Min opplevelse forteller meg at for pasientene er senteret en trygg og varm plass å komme til. Behandlerne møter av og til personer som er skeptiske eller redde for alt og alle som virker ”offisielle” eller som en autoritet. Dette er mennesker som kanskje har opplevd å ikke bli trodd, at informasjon som de deler brukes i mot dem eller at noen har en skjult agenda. På studiet lærer vi hvor viktig alliansebygging og tillit er i behandling. Dette fikk jeg virkelig se verdien av på transkulturelt senter.

 

Jeg fikk oppleve samtaler med tolk og hvordan behandleren bruker tolken for å få samtalen så naturlig som mulig. For eksempel, ved å sitte ved siden av tolken, begge to vendt mot pasienten, så er det lettere å beholde øyekontakt med pasienten og for pasienten å ha øyekontakt med deg.

 

Her er en liste av alt jeg fikk være med på:

  • To samtaler med psykiater (voksen), med tolk

  • Samtale med psykolog (voksen)

  • Samtale med psykolog (barn), med tolk

  • Samtale med klinisk sosionom (voksen)

  • Veiledning/samarbeidsmøte mellom psykolog og lege ved BUP

  • Et møte på Johannes læringssenter (gir opplæring til nyankomne flyktninger og innvandrere, både barn og voksne) sammen med psykolog og skolens ansatte. Her får de ansatte ved skolen ta opp bekymringssaker som de har og få veiledning. Ut ifra slike møter så kan barn/ungdom bli henvist videre til transkulturelt senter.

  • To møter mellom ansatte og personer fra andre avdelinger/arbeidsplasser.

  • De ansatte sitt veiledningsmøte for å ta opp saker og få råd

  • I tillegg fikk jeg pratet massevis med de ansatte, noe jeg fikk stort utbytte av!

 

De tre viktigste tingene jeg har lært:

  1. Å jobbe med mennesker fra andre nasjoner og kulturer er utrolig givende! Man kan lære mye av å se på nyhetene og lese seg opp på hva som skjer i verden. Men å få møte mennesker med ekte historier er uvurderlig.

  2. Selv om det virker litt forvirrende og til tider krevende å forholde seg til ulike lovgivninger, organ og de systemene og tiltakene som angår asylsøkere og flyktninger, så er det verdifull kunnskap å ha  - både på arbeidsplassen og i møte med Ola Nordmann. Jeg har så lyst til å lære mer!

  3. Jeg vet ikke om dette teller, men jeg har virkelig fått bekreftet hvor mye jeg gleder meg til å jobbe som psykolog. For en ære og et privilegium det er å få komme så tett på mennesker og deres liv.

 

Det jeg tar med meg videre i studieløpet er det hun psykologen sa: at hun bruker alt hun har lært. Dette får meg til å sette pris på utdanningen jeg tar og gir meg litt mer motivasjon nå som eksamenstida er i gang.

 

Høres dette spennende ut? Det vil være mulighet for praksisopphold på transkulturelt senter til våren, så følg med! 

Please reload