Krisepsykologi i Internasjonale Settinger


PUG inviterte Unni Marie Heltne, seniorrådgiver fra Senter for krisepsykologi ved UiB, til litteraturhuset i Bergen for å snakke om krisepsykologi. Universitetssenteret jobber med forskning og utdanning med fokus på temaer som beredskap, traumer, sorg og alvorlig somatisk sykdom. Heltne snakket om sitt arbeid med krisepsykologi i internasjonale settinger. Krisepsykologi omhandler psykologiske reaksjoner etter kriser eller traumatiske opplevelser. Spørsmålet på agendaen var: "Hvordan kan vi bruke psykologi i et globalt perspektiv og i et bistandsperspektiv?"

Heltne åpnet foredraget med noen oppsiktsvekkende tall. 30 millioner barn er tvunget på flukt, 1 av 10 barn lever i områder preget av væpnet konflikt og er dermed sårbare for traumatiske hendelser. Traumer stjeler hukommelse, energi, søvn, og evnen til å fungere normalt i hverdagen og sosialt. I tillegg er ikke disse traumatiske opplevelsene engangshendelser. Befolkning i mange lavinntektsland viser en langt høyere forekomst av traumesymptomer enn befolkning i høyinntektsland. Mye fordi lavinntektsland blir rammet av sult, naturkatastrofer, krig og vold. Under 3% av de som viser traumesymptomer i lavinntektsland får kvalifisert hjelp med reaksjonene sine.

Problemstillingen handler ikke om at vi mangler metoder for å behandle slike lidelser. Tvert imot har vi mange gode metoder som brukes aktivt i behandling av traumesymptomer. Det vi mangler er kunnskap om hvordan de kan iverksettes i land med mangel på ressurser og kompetanse.

Heltne introduserte oss videre for en organisasjon som kalles "Children & War Foundation" og fortalte om deres psykososiale hjelpearbeid. Organisasjonen er et samarbeid mellom institutt for psykiatri i London og senter for krisepsykologi i Bergen, og ble etablert i 1998 (2000 i Bergen). Formålet deres, slik det formuleres på den offisielle nettsiden: https://www.childrenandwar.org/projectsresources/manuals/, er å promotere bedre evidensbaserte intervensjoner for å hjelpe særlig barn etter krig og naturkatastrofer. Sammen har de utarbeidet en metode kalt "Teaching Recovery Techniques Manual" (TRT), én versjon for reaksjoner etter krigsopplevelser, og én versjon for reaksjoner etter naturkatastrofer. Kriseversjonen ble tatt i bruk samme året den ble utarbeidet, som følge av jordskjelv i Hellas og Tyrkia.

I dag er metoden tilgjengelig på en rekke språk inkludert fransk, arabisk og spansk, og har blitt brukt etter jordskjelv i India, Iran, Chile og Kina, i forbindelse med tsunamien i Sør-Øst-Asia i 2000, i tillegg til væpnede konflikter i Afrika, Sri Lanka, Palestina, Irak og Syria.

Metoden (TRT) er et forsøk på å utvikle og utbre effektive psykologiske metoder som skal hjelpe store grupper med traumatiserte barn. Dette gjøres ved å drive opplæring av lokale i teknikker for å håndtere traumesymptomer. Opplæringsmaterialet inkluderer konkrete manualer som gir de lokale tilgang til ulike prosedyrer som kan tas i bruk av ikke-profesjonelle som jobber med barn. Metoden tar utgangspunkt i kognitiv atferdsterapi og prinsippet "hjelp til selvhjelp".

Et slikt arbeid kommer naturligvis ikke uten utfordringer. Hensikten er å kunne nå ut til de som ikke har tilgang til profesjonell hjelp, ved å sette deltakerne i stand til å lede grupper for traumatiserte barn. Målet er å gjøre dem i stand til å lære opp nye gruppeledere/trenere, og også få dem til å evaluere effekten av gruppeintervensjonen. Slik unngår vi det Heltne kalte for "psykiatriturisme" – å sette ukritisk i gang en metode i et fremmed land uten å sjekke om den fungerer. Hun mener det er altfor mange som reiser til lokalsamfunn i krise, behandler så mye de klarer der og da, for så å reise hjem igjen uten å drive oppfølging, og heller ikke legge igjen noen form for kunnskap som lokalsamfunnet kan bruke videre. Derfor er hovedfokuset i TRT å faktisk gi lokalsamfunnet tilgang til gode intervensjoner, slik at arbeidet med psykisk helse kan fortsette.

Men både opplæringen, det å drive grupper med traumatiserte barn og å evaluere prosessen, krever ressurser og arbeid. Noen av de vanligste utfordringene med arbeidet sier Heltne er først og fremst språkbarrierer. De er blant annet avhengig av å samarbeide med tolk i opplæringen, men også å oversette manualene til det aktuelle språket. Andre utfordringer som Heltne snakket om var kulturelle holdninger til samspillet mellom barn og voksne. Et eksempel var holdninger til grensesetting, undervisning og det å snakke om vanskelige tema.

Forutsetningen for at metoden skal fungere er et trygt klima, og godt samarbeid mellom voksne og barn. Lokale voksne, som ofte er like traumatisert som barna de skal hjelpe må ha en viss kontroll for å kunne holde grupper alene. Isolerte gruppeledere med lite kontakt med andre, kan også miste motivasjonen, eller bli utbrent. Usystematiske eller manglende planer for hvordan metoden skal implementeres og spres i lokalsamfunnet, er også utfordringer som, hvis ikke tatt hensyn til, kan svekke effekten av programmet.

Ikke minst er sikkerhetssituasjonen lokalt også en viktig faktor. Heltne beskriver lokalsamfunn som nærmest ikke får muligheten til å komme seg på beina igjen før neste «krise» inntreffer. Dette er også litt av grunnen til at de mener metoden er så viktig. Det er et lavterskeltilbud med mål om å nå ut til flest mulig. Når metoden implementeres i et lokalsamfunn, er målet nettopp å lære de lokale, slik at når opplæringen er ferdig vil de lokale ha kompetanse til å drive grupper selvstendig, og trene andre i lokalsamfunnet som også kan drive grupper. Mennesker får muligheten til å bruke teknikker som vi vet fungerer i behandling av traumesymptomer, men på en måte som er tilpasset deres språk og kultur.