Erfaringer fra Transkulturelt Senter

November 14, 2019

August Noer Mølster

1. semesterstudent på profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU

 

I et anonymt hvitt bygg på Hillevåg i Stavanger, kun et par hundre meter fra huset undertegnede selv vokste opp, holder Transkulturelt Senter til. De er det eneste av sitt slag i Norge og tilbyr en tjeneste som trolig undervurderes blant de av oss som har levd et trygt liv i Norge. Målet, som de selv har formulert det, "er å bidra til at traumatiserte asylsøkere og flyktninger får et likeverdig helsetilbud som ivaretar deres psykiske helse". Senteret har nå rukket å bli fem år gammelt og de fire behandlerne som er ansatt der har vært med like lenge. Det er senterleder og psykiater Jone Schanche Olsen, barnepsykiater Aina Basilier Vaage, psykologspesialist Domnine Marie Lecoq og klinisk sosionom Bodil Irene Høyer. Det siste året har de også fått god hjelp fra sekretær Bente Haraldsvik.

 

Mange av menneskene som kommer som flyktninger til Norge har allerede vært gjennom en utrolig belastende prosess. Uheldigvis kan møtet med det norske sosialsystemet også være brutalt og overveldende for mange. Et problem med byråkratiske systemer at de ikke er særlig godt tilpasset individuelle behov. Dette gjør tjenesten som Transkulturelt Senter tilbyr helt uvurderlig. Og det er nesten ingen pasienthistorier som er like. Noen har opplevd å bli torturert i hjemlandet, andre kan ha blitt misbrukt av menneskesmuglere på vei til Norge. Flere er på rømmen fra personer som ønsker dem vondt, ofte familiemedlemmer, som dominerende fedre eller ektemenn. Kanskje kommer pasientene fra land som ikke har et psykisk helsetilbud, eller i hvert fall hvor det er negative holdninger knyttet til det å søke institusjonell hjelp. Dette er med å heve terskelen for å ta i mot behandling, selv om man er blitt henvist av fastlegen, barnevernstjenesten eller andre sosiale instanser. Derfor passer det godt at Transkulturelt Senter ligger anonymt og nesten litt bortgjemt, fraskilt fra resten av Stavanger Universitetssykehus.

 

En pasient sammenlignet det å komme til Norge med å bygge et hus, det er mange brikker som skal på plass før man i det hele tatt kan begynne å realisere de behovene som mange av oss tar for gitt. Man skal få oppholdstillatelse, et sted å bo, man må lære seg norsk og få godkjent grunnskolekompetanse. Alt dette skal ordnes mens man kanskje har mistet kontakt med familien og lurer på om dine nærmeste i det hele tatt er i live. Er man heldig og får ordnet opp i det fundamentale kan man forhåpentligvis begynne å lete etter en jobb.

Det å bygge et nytt liv i Norge er med andre ord en krevende utfordring, og det er dessverre mange som faller mellom sprekkene. Da er det fint å ha et sted som Transkulturelt Senter, hvor de som virkelig trenger det blir hørt og får hjelp til å takle problemene sine.

 

De komplekse og varierte skjebnene til pasienten på TKS stiller store krav til behandlerne som jobber der. Derfor er det bra at de ansatte på senteret er så dyktige og fleksible som de er. For å kunne jobbe på Transkulturelt Senter må man være forberedt på det aller meste. Arbeidsdagen kan være ekstremt variert og belastende, men også utrolig givende. Dette var i hvert fall min erfaring fra praksisoppholdet. Det startet med et morgenmøte på mandag hvor de ansatte diskuterte nye henvisninger med potensielle pasienter. De hadde også to internmøter senere i uken hvor hver behandler hadde anledning til å diskutere caser med kollegene sine.

 

I løpet av uken fikk jeg vært med på omkring 15 kliniske terapitimer, med både menn, kvinner, og barn. Jeg fikk også se hvordan EMDR-behandling brukes i praksis. Et spesielt moment ved det å jobbe med flyktninger er språkbarrieren mellom pasient og behandler. I flere av timene ble det derfor brukt tolker. Dette er også en risikovariabel for terapeuten, både med tanke på kommunikasjonsflyt og det å ha en passiv tredjepart som deltar i timene. Behandlerne ved TKS løste likevel dette bra, og ønsker i utgangspunktet alltid å ha tolk som et åpent tilbud slik at pasienten skulle kunne uttrykke seg så godt som mulig.

 

I tillegg til det kliniske arbeidet var det en veldig fin erfaring å få innblikk i hvordan Transkulturelt Senter samarbeider og deler sin kompetanse med andre instanser. Jeg fikk være med på aktiviteter med flere av de ulike organisasjonene som jobber ned flyktninger hver dag. Eksempelvis fikk jeg være med på møter med helsepersonell, barnevern og ansatte ved Johannes læringssenter. Sistnevnte har i Stavanger (blant annet) ansvaret for å tilby språk- og grunnskoleopplæring for flyktninger. TKS tilbyr konsultasjon og veiledning til de ansatte ved institusjonen i møte med noen av utfordringene som oppstår for enkelte av elevene på læringssenteret. Et annet høydepunkt under praksisuka var et gruppeprosjekt som senterleder Jone var med på. Her skulle en gruppe syriske menn sammen konstruere en historie om en flyktnings reise fra Syria og til Norge. Timen jeg var med på fant sted kun en uke etter Tyrkias invasjon av Nord-Syria. Å få høre hvordan dette opplevdes fra mennesker med så nær tilknytning til konflikten ble en sterk opplevelse.

 

Som fersk profesjonsstudent var det et stort privilegium å få sjansen til å hospitere hos Transkulturelt senter, og å bli kjent med de fantastisk dyktige ansatte som jobber der. De gjør en helt utrolig jobb for en pasientgruppe med et tydelig behov for et ordentlig psykisk helsetilbud. Som hospitant ble jeg tatt godt vare på, og fikk oppleve en innholdsrik og spennende uke som har utvidet min oppfatning av hvordan en psykologs hverdag kan se ut. Jeg vil absolutt anbefale Transkulturelt Senter til de studentene som ønsker et annerledes og givende praksisopphold. 

 

 Senterleder Jone har et kart på kontoret med kartnåler på stedene han har en spesiell tilknytning til gjennom jobb og reise.

 

 Lunsjpause i gode kollegers lag, f.v.: Senterleder og psykiater Jone Schanche Olsen, barnepsykiater Aina Basilier Vaage, psykologspesialist Domnine Marie Lecoq, klinisk sosionom Bodil Irene Høyer og sekretær Bente Haraldsvik.

 

Please reload