Erfaringer fra ukespraksis ved Transkulturelt Senter

March 5, 2019

Skrevet av: Hanne Utheim, 3.års student, Bachelor i Generell Psykologi, NTNU


 

 



Jeg var personlig ikke helt sikker på hva jeg gikk til da jeg skulle ut i praksis ved Transkulturelt Senter. Jeg hadde lest den informasjonen som fantes på nettet, men utenom det var jeg relativt blank. Dette bidro til at jeg var mer åpen i forhold til de opplevelsene som ventet meg.

På Transkulturelt Senter jobber det en voksenpsykiater, barnepsykiater, sosionom/individualpsykoterapeut og psykologspesialist, og de behandler asylsøkere og flyktninger som sliter med traumer i forbindelse med deres tidligere eller nåværende opplevelser.
Dette er den eneste poliklinikken i Norge som har dette fokuset på asylsøkere, flyktninger og traumebehandling. Disse pasientene har med seg opplevelser man bare leser om i avisene. Dette ble en slags oppvekker for min del, at det finnes mennesker som lever i disse historiene vi leser om i avisene. Selvfølgelig vet jeg at disse menneskene i avisene er ekte, men det er noe helt annet å sitte i samme rom som dem og høre hvordan verden virkelig er utenfor trygge Norge. Dette ble den viktigste opplevelsen og erfaringen jeg tok med meg fra denne praksisen.

I løpet av uken fikk jeg være med på kartleggingstimer av pasienter, oppfølgingstimer, diverse møter som involverte nettverket rundt pasienter, for å nevne noe. Jeg fikk også være med til Flyktningseksjonen i Stavanger samt NAV. I og med at jeg ikke er profesjonsstudent fikk jeg veldig mye ut av å se hvordan hver enkelt behandler jobber siden dette er noe jeg bare har lært i teori på forelesning. Bachelorstudentene får ikke samme mulighet som profesjonsstudentene til å oppleve den mellommenneskelige relasjonen mellom behandler og pasient i praksis, så dette syntes jeg var veldig viktig og nyttig å få et innblikk i. Jeg fikk også innblikk i hvordan hver enkelt behandler opptrår og går frem for å skape en trygg relasjon til pasientene sine.

En av pasienttimene jeg fikk være med på var en kartleggningstime for en ung flyktning. Han hadde med seg en person fra støtteapparatet. Han hadde en ganske komplisert familiehistorie som hadde komplisert reisen til Norge og jeg bisto behandler i å lage en oversikt over familien og hvordan alt hang sammen slik at det kunne brukes i videre arbeid. Siden dette var en kartleggningstime brukte vi tiden til å kartlegge reisen til Norge, så mye han ville fortelle, og behandler prøvde å finne eventuelle ting som kanskje kunne være roten til plagene. Selv med disse plagene var han utrolig håpefull for sin fremtid i Norge og det gjorde godt å se. Dette var en viktig opplevelse for meg, fordi vi stort sett bare hører om det negative og sjeldent det positive, og det var så godt å se et menneske som var så positivt innstilt til en så stor forandring i livet!

På flere av pasienttimene jeg fikk være med på var det behov for tolk, enten via teknologi, i form av et eksternt apparat eller telefon, eller en person. Jeg fikk være med på begge deler, og forskjellen tolken utgjorde var av ekstremt stor betydning. Det å benytte seg av tolk var ikke noe jeg hadde tenkt på som en mulig løsning innen traumebehandling, men nå i ettertid tenker jeg at det er helt naturlig. Hvordan skal behandler og pasient ellers forstå hverandre hvis de ikke snakker et felles språk?

På mange måter har oppholdet mitt ved Transkulturelt Senter åpnet øynene mine for en helt annen dimensjon av helsesektoren. Jeg har også fått et annet syn på innvandrere og asylsøkere og hvilken bakgrunn de forskjellige har når de kommer til Norge. Jeg mener at alle bachelorstudenter burde få muligheten til å delta i en eller annen form for praksis i løpet av studiet. Personlig fikk jeg utrolig mye ut av praksisuka, samtidig som det har gitt meg en større forståelse av hva som venter meg etter endt skolegang.

Please reload