Fredag 15. februar fikk PUG Trondheim besøk av Sofia Srour og Amina Bile. Begge har engasjert seg sterkt i kampen mot skam- og æreskultur og negativ sosial kontroll, og i 2017 ga de ut boka Skamløs sammen med Nancy Herz. Under deres besøk på Dragvoll fortalte de om hvordan negativ sosial kontroll, skam og tabuer rundt psykisk helse i enkelte religiøse og lukkede miljøer kan påvirke menneskers liv. Dersom du gikk glipp av arrangementet, kan du lese det kjappe intervjuet vi gjorde med dem her:
Under foredraget snakket dere om hvordan personer med flerkulturell bakgrunn kan oppleve å bli misforstått i møte med for eksempel helsesøster eller andre voksenpersoner i skolen. Opplever dere at det ofte blir et for stort fokus på en person sin kulturelle og eventuelt religiøse bakgrunn, og at allmenne og utbredte vansker avskrives og tilskrives til kulturelle årsaker (i større grad for minoriteter)?
Sofia: Man har jo minoritetsrådgivere på skolene, og dette kan være til hjelp for mange. Men flere ungdommer har fortalt oss at de blir henvist til minoritetsrådgivere uansett hva det gjelder. Man skal ikke legge alle problemer og vansker inn i en "kultursekk". Ungdommer i dag har mange utfordringer, knyttet til for eksempel angst og depresjon. Mennesker som har en slik bakgrunn som oss, er ikke noe unntak fra dette. Man må heller henvise ungdommene til minoritetsrådgivere når det for eksempel gjelder sosial kontroll eller diskriminering, og da er kulturell kompetanse hos rådgiver eller helsesøster viktig. Men det er ikke alltid en kulturell årsak til de vanskene minoritetsungdom opplever. Vi må finne en balanse mellom å ha fokus og kompetanse på kultur, uten å få absolutt alt til å handle om det. Man må møte disse menneskene som medmennesker uansett.
Dere snakket også en del om hvor viktig det kan være å utvikle et språk og begrepsapparat rundt ting man opplever. Dere var inne på at mange, særlig menn, i (religiøse) minoritetsmiljøer, har vanskelig for å uttrykke seg når det kommer til for eksempel psykisk helse, og at det for eksempel ikke finnes et spesifikt uttrykk som betyr "psykisk helse" på somalisk eller "depresjon" på arabisk. Hvor viktig tenker dere at den språklige biten av det hele er, for å slippe taket i den skamfølelsen mange opplever?
Amina: Før jeg møtte Sofia og Nancy (Herz), skyldte jeg bare på meg selv for ting jeg opplevde, fordi jeg ikke hadde noe begrep om det. Det var implisitt at jeg som kvinne skulle oppføre meg sånn eller sånn, men det var aldri noe som ble eksplisitt sagt til meg. Alt var mellom linjene, og man må derfor tolke alt selv. Da er det veldig lett hvis man er ung og depressiv å internalisere og legge skylden på seg selv. Det Sofia og Nancy hjalp meg med var å plassere skylden et annet sted, og det å skjønne at det ikke er jeg som er problemet.
Sofia: Poenget med at vi bruker begrepet "skamløs", er det at vi nekter å eie andres skam, den skammen som andre prøver å påføre oss. Den skammen eide jo du en stund, denne negative skammen.
Amina: Jeg eide den skammen så hardt! Og når vi blir kalt "skamløse" på vårt morsmål som er enda vondere. Det er noe med det å høre de ordene, som gjør at det blir så lett å legge skylden på seg selv. Da jeg hørte ord som sosial kontroll, skam, ære og så videre, så klarte jeg å systematisere alt det jeg opplevde. Før hadde jeg ikke ord og begrep om det - hvordan kan man for eksempel søke hjelp når man ikke en gang har begreper for det man opplever?
Sofia: På arabisk har vi ordet "kaba" som blir brukt om depresjon - men det betyr egentlig ikke det, det betyr tristhet og sorg. Og det er jo ikke det samme som depresjon - når man er deprimert så sliter man ofte med å føle, en følelse av likegyldighet. Ordet "tristhet" dekker ikke hva depresjon er. Man har nok ikke et godt nok språk for det, og ofte ender man opp med å snakke om det fysiske i stedet - man kan si at man har hodepine, eller følt seg dårlig fysisk, selv om det ofte handler om psykiske symptomer også.