Intervju: Katrin Glatz Brubakk

October 19, 2018

Psykolog Katrin Glatz Brubakk har jobbet med flyktninger i Hellas og Kongo, og har nylig kommet hjem fra Kairo i Egypt. Der har hun jobbet på en poliklinikk med traumatiserte flyktninger som alle var utsatt for tortur og/eller seksuelle overgrep. 17. oktober fortalte hun om sine erfaringer fra arbeidet foran et stappfullt grupperom på Dragvoll. Etterpå spurte vi henne tre raske spørsmål. 

 

 


 

Du snakket i foredraget om møtet med kolleger med holdninger til seksuelle overgrep og voldtekt som skiller seg fra hva vi er vant til her hjemme. Har du noen tanker om hvordan man kan klare å balansere respekt for en annen kultur, med behovet for å sette tydelige grenser for hva som ikke kan aksepteres?

Man er helt avhengig av å fortsette å ha en dialog med kolleger som mener noe helt annet enn deg, og kommer fra en helt annen kultur. Samtidig, når en kvinne kommer til oss og forteller hva hun har opplevd, og det oppleves som et overgrep fra kvinnen sin side, tenker jeg at det er det jeg må ta utgangspunkt i. Da ligger lojaliteten min minst like mye hos pasienten, som hos en mannlig kollega som har levd i en annen kultur. Da får jeg heller ta den fighten med han, men når symptomtrykket er der, da må jeg forholde meg til det symptomtrykket.

 

I Egypt var det et mer kollektivistisk fokus på terapi, for eksempel mer bruk av gruppeterapi, enn det som er vanlig i den vestlige verden. Er det noen andre områder hvor du tenker at vi kunne lært noe av dem?
 

Nå jobber jo jeg mest med barn, og spesielt der tenker jeg at vi må tenke nettverk i mye større grad enn det vi gjør. Når vi jobber med barn, så snakker vi alltid med foreldre, og ikke sjeldent involverer vi skole. Men det kan også være en trener, eller en grandtante som kan være til hjelp! Vi tenker for lite på alle de menneskene som er rundt barnet, for det er ofte mange fler enn man tror. Det krever at vi må tørre å gå ut av terapirommet, og vi må tørre å invitere flere inn. Det er krevende for oss som terapeuter, men jeg tror det er mange flere ressurser å hente der ute. Det kan være personer rundt en familie som ser at noen strever, men de vet ikke hva de skal gjøre. Hvis vi terapeuter inviterer disse personene inn, og spør «hva kan du bidra med?», så gjør vi det lettere for folk å hjelpe. Dette har det blitt mer fokus på i barnevernet, hvor de arrangerer stormøter og involverer flere personer som er i kretsen rundt et barn. Der tror jeg vi som terapeuter har mye å lære.

 

Hvis du skulle trekke frem en utfordring og en berikelse ved det å jobbe i et interkulturelt team, hva ville det vært?


Den største utfordringen må være det at alle tar for gitt at de andre tenker sånn som en selv. Jeg har jo jobbet på traumepoliklinikker i Norge, og da tok jeg det for gitt at man arbeidet på samme måte der også, og at alle kunne de samme tingene som jeg kunne. Men så møtte jeg meg selv i døra, for det er jo masse som de kan bidra med når det kommer til kultur og kontekst som jeg ikke kan. Samtidig er det mye som jeg antok at de kunne, særlig med tanke på barnepsykologi, som de ikke hadde kompetanse på. Det å ikke være forutinntatt, eller for låst inn i egne metoder, er viktig. Det å få lov til å bidra i et sånt team, er en berikelse. Man vet at hvis akkurat dette teamet ikke hadde vært akkurat der, så hadde ikke disse menneskene fått hjelp. Det å delta i noe sånt er fantastisk. Det er det her hjemme i Norge også, men konsekvensene av å ikke få hjelp for flyktningene i Egypt er så mye større. Lidelsene er ofte større, og det er ikke alltid noen andre som kan hjelpe dem. I tillegg opplevde jeg en vanvittig varme fra kollegene i løpet av veldig kort tid. Det å få oppleve en sånn kultur, med en helt annen form for inkludering enn det vi har her hjemme, var vanvittig fint.

Please reload