Håkon Inge Stenmark er psykologspesialist og rådgiver og jobber i dag ved RVTS (Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). Han har jobbet 25 år med traumatiserte flyktninger, 10 år i katastrofepsykiatrisk team ved St. Olavs Hospital og har de siste 12 årene arbeidet i kriseområder i flere land i Afrika og Asia. Mandag 27.08. var vi i PUG - Trondheim så heldige å få besøk av ham på Café Ni Muser, og i forbindelse med hans tankevekkende foredrag stilte vi ham 3 kjappe spørsmål om erfaringene rundt arbeidet sitt.
Det å være i rollen som utenforstående som reiser inn i konflikter, for så å reise hjem igjen – opplever du noen positive og negative sider ved dette? På den positive siden så ser jeg hvor velfungerende systemer vi har her i Norge i forhold til de aller fleste steder i verden. På den negative siden så er det mange som etter å ha hatt så sterke opplevelser som det å jobbe i et kriserammet område gir, kommer tilbake til en hverdag fylt med trivialiteter – dette kan for mange være en tung overgang. Det er vanskelig for folk hjemme å sette seg helt inn i hvordan de har hatt det. Mange er interesserte i å høre et par setninger for så å miste interessen; mens de som har opplevd disse tingene egentlig har et større behov for å fortelle om sine opplevelser. - Har det vært noen språklige barrierer som kan gjøre det vanskelig å vite hvorvidt ens helsemessige vurderinger er presise nok? Det er jo lett at det oppstår misforståelser. Det kan være andre måter å beskrive det samme på. Da jeg var i Uganda var det vanlig å beskrive det å ha feber med å ha en indre smerte. Det er klart at det er mange ulike nyanser som kan gjøre at man har et tolkningsarbeid foran seg. Jeg tenker også at man er avhengig av gode tolker for å få dette arbeidet til på en mer presis måte. Hva mener du er de største utfordringene vi globalt står overfor i arbeidet med mennesker med flyktningstatus? Globalt sett er det å få en verdig asylpolitikk veldig viktig. Vi ser i samtiden at vestlige land bygger murer rundt grensene sine, så det er mange folk i vanskelige situasjoner som ikke får komme inn og samtidig er det ikke noen oppfølging der de er. Det snakkes jo masse om at man skal hjelpe disse menneskene der de er, men om en ser hvor flyktningene faktisk oppholder seg, så oppholder ikke de fleste seg i Europa men andre steder i verden. Så, jeg vil nok si at om vi hadde klart å lage et mottakssystem som fungerte, så hadde det vært svært viktig. Men, dette er selvsagt svært utfordrende og en lang prosess. Det er jo snakk om flyktningeleirer i nærområdet som kan ha både fordeler og ulemper ved seg. Det kan også nevnes at det jo er så mye som foregår under flukten for disse menneskene, én ting er drukningen de blir utsatt for i Middelhavet; i tillegg ser vi at de blant annet i Libya blir satt i flyktningleirer og deretter utnyttet; blant annet ved slavearbeid eller seksuell utnyttelse før de eventuelt får dratt videre. Så dette er jo et system som er helt forferdelig i flere ledd.