PUG Tromsøs siste foredrag før sommeren ble avholdt 16. april av psykologspesialist Agnes Botond. Tittelen på foredraget var “Kulturell psykologi i teori og praksis”. Agnes har i flere tiår jobbet for økt kultursensitivitet i psykologifaget og helsevesenet. Hun innledet foredraget med å snakke om begrepene “likhet” og “likeverd”. Hun mener at det er viktig å anerkjenne at mennesker i ulike deler av verden påvirkes av ulike miljøfaktorer, og at selv om vi deler universale behov, har vi ulike måter å møte disse behovene på. Forskjeller er dermed noe positivt og adaptivt, som må møtes med nysgjerrighet og refleksjon. Man må våge å anerkjenne og snakke om forskjellene, og heller fokusere på å skape et demokratisk samfunn med likeverd for alle mennesker. Hun nevner for eksempel at manglende kunnskap og refleksjon om forskjeller kan gi feilaktige resultater ved bruk av evnetester, som ofte kun er basert på én måte å tenke og resonnere på.
Videre diskuterte Agnes begrepet “kultur”. Hun foreslår at man kan se på kultur som “en ureflektert normalitet”, i den forstand at man gjerne anser “sin kultur” som normalitet, og ikke en kultur. Det er dermed lett å ta eget verdenssyn for gitt, og ikke møte kulturelle forskjeller med refleksjon. Hun mener at undervisning i kulturell psykologi er svaret på dette problemet. Videre diskuterer hun etnosentrisme og kulturrelativisme som to måter å møte kulturelle forskjeller på. Agnes definerer seg selv som kulturrelativist, men understreker at hun ikke er en “relativist uten grenser”; det er viktig å ikke unnskylde brudd på menneskerettigheter og loven med kulturelle forskjeller. Utenom disse unntakene mener Agnes at psykologer bør unngå å innta en rolle der de skal akseptere eller dømme, men heller forsøke å forstå. Hun oppfordret også publikum til å anerkjenne de store individuelle forskjellene som finnes innad i kulturer og subkulturer; individet er unikt, men påvirket av den kulturelle konteksten det befinner seg i.
Foredraget handlet deretter om kulturelle forskjeller i psykisk helsevern. I denne konteksten beskrev Agnes kultur som et isberg, der store deler er “usynlige” og ureflekterte. Likevel er det gjerne de “usynlige” delene av vår kultur som er viktigst og som sitter dypest i vår psykologiske identitet. Hun påpekte at det gjerne er misforståelser av denne delen av kulturen som fører til “kulturkræsj”, med feildiagnostisering og feilbehandling som mulige konsekvenser. Hun advarer mot å ”overkulturalisere” eller ”overpatologisere”, der man enten tilskriver patologisk atferd til kulturforskjeller, eller normal kulturell atferd til patologi. Hun understreket at det ikke er realistisk å ha kulturell kompetanse om samtlige kulturer, men at man derimot kan opptre med en kultursensitiv holdning.
Agnes oppga tidsoppfatning som en mulig kilde til “kulturkræsj”. Mens en monosynkratisk oppfatning av tid baserer seg på at man skal utføre én oppgave om gangen, at man har en “begynnelse-til-slutt”-tankegang og at det som kommer først prioriteres, kan man med en polysynkratisk tidsoppfatning foretrekke å gjøre flere oppgaver parallelt og ha flere avbrytelser underveis. I samtaler kan for eksempel en med et monosynkratisk syn oppleve avbrytelser som uhøflige. På den andre siden fortalte Agnes at det i enkelte kulturer kan anses som uhøflig å ikke avbryte, dersom man allerede vet hva motparten skal si. Ulike tidsoppfatninger kan også gi utslag i konflikter over punktlighet. Hun ga flere andre eksempler på mulige årsaker til “kulturkræsj”, for eksempel i verbal kommunikasjon, logisk tenkning, øyekontakt under samtaler og berøring under samtale.
”Dersom en katt og en hund forsøker å kommunisere med hverandre vil resultatet være misforståelse, fordi de mangler evnen til å forstå signalene de sender hverandre.”
Oppsummert holdt Agnes et interessant foredrag som inspirerte til videre lesning. Vi takker for at hun tok turen til Tromsø for å holde foredrag for oss. Dersom du er interessert i å se Powerpoint-presentasjonen hun holdt kan du se denne her.