Leder i PUG Tromsø, Rikke Nordgård, intervjuet Karl Eldar Evang før hans åpningsinnlegg på FiPs jubileumsseminar den 23. november.
I et intervju i forbindelse med en demonstrasjon for asylbarns rettigheter uttalte du "Hvis vi bare forholder oss til enkeltpersoner, og ikke det som ligger bak, da svikter vi". Tror du at denne holdningen, eller denne måten å jobbe og tenke på, er noe som i større grad kan læres bort på psykologistudiet? Har du i så fall noen tanker om hvordan?
Jeg mener at vi som psykologer har et unikt innsyn i sider ved samfunnet. Det er fordi vi via arbeidet kommer så nært folk, at vi lærer mye om hva som kan rive menneskers liv i stykker, og hva som kan bygge opp og reparere folks liv. Vi vet mye om hva som skjer når trygghet rives bort, for eksempel for asylbarn. Vi vet mye om hva som skjer med den enkelte ved mobbing, utfrysing og rasisme, og vi kan si fra om dette. Jeg mener faktisk at vårt særegne vindu til virkeligheten forplikter oss til å ta del i samfunnsdebatten.
Denne holdningen mener jeg kan læres. Det bør være mer undervisning om menneskerettighetene på studiet, og det bør være refleksjonsgrupper hvor man utfordres til å formulere seg om samfunnsspørsmål hvor psykologer kan spille en rolle. For øvrig ble jeg veldig glad da studentene på UiO nylig gjorde opprør omkring en forhastet flytting av studentpraktikum, og vant fram i Universitetsstyret. Det lover godt for framtida!
Klinikere forteller ofte at de synes det er utfordrende å jobbe med mennesker som har en annen kulturell bakgrunn enn dem selv, fordi de føler at metodene ikke passer. Dette var også bakgrunnen for at FiP arrangerte dette seminaret. Kan du huske en gang du har opplevd dette selv?
Ja, jeg misforstod en suicidal pasient, som var traumatisert i Iran/Irak-krigen. Han ville bare dø. Han hadde fryktelige traume-mareritt. Så drømte han om et bryllup, hvor alle var kledd i hvitt. Jeg pekte på at dette at noen giftet seg var en positiv utvikling. Han forklarte meg at i hans kultur betydde det døden, når alle hadde hvite klær. Jeg hadde misforstått. Men jeg mener at en undersøkende holdning og et åpent sinn hos terapeuten er viktigere enn å skaffe seg all mulig kulturell kunnskap. Det går godt an å lære mens man går, og det er ikke feil å spørre. Terapien skaper man sammen, ut fra en slik søkende holdning.
Er det nok psykologer som engasjerer seg frivillig? Hvis ikke, har du noen tanker om hva det skyldes? Tror du at enkelte frykter hets hvis de deltar i samfunnsdebatten?
Det er bra med frivillige psykologer på Helsesenter for papirløse migranter. Men i begynnelsen lå psykologene og Psykologforeningen langt etter Legeforeningen i å være på ballen for helserettigheter for denne sårbare gruppen. Generelt synes jeg at psykologer har vært altfor forsiktige. Nettrollene er ikke så farlige, og også som samfunnsdebattant lærer man mens man går. Men det er fint å være flere sammen. Kvinner utsettes for mer hets enn menn, og folk med minoritetsbakgrunn får mer grums, men man får også klapp på skulderen og støtte. Og man må stå sammen!