Mitt navn er Ingrid Rye og jeg går andre året på bachelor i psykologi ved NTNU. Jeg opplever at det kan være vanskelig å få oversikt over hvilke jobbmuligheter som finnes etter fullført bachelor/master i psykologi. Dette tror jeg også mange av mine medstudenter kjenner seg igjen i. Gjennom PUG har jeg fått muligheten til å tilbringe fire dager på praksis ved Elvebredden Omsorgssenter. Praksisoppholdet har gitt meg innblikk i problemstillinger, utfordringer og gleder man støter på i en jobbhverdag som miljøterapeut eller dersom man jobber med innvandringstematikk høyere opp i systemet. I dette blogginnlegget vil jeg dele noen av refleksjonene og erfaringene jeg gjorde meg under oppholdet.
Å være enslig mindreårig asylsøker vil si at man ankommer Norge under myndighetsalder, uten følge av foreldre eller andre omsorgspersoner. Dersom man er under 15 år blir man tatt hånd om av barnevernet. Er man derimot mellom 15 og 18 år plasseres man på omsorgssenter for enslige mindreårige. Elvebredden Omsorgssenter er altså et slikt senter hvor man bor i avvente på svar om oppholdstillatelse. Senteret, som er lokalisert på Eidsvoll, har på sitt meste hatt 16 beboere. De ansatte jobber ut fra en medleverturnus og er organisert i vaktteam på to og to. Elvebredden Omsorgssenter jobber ut fra et teoretiske rammeverk som kalles integrativ terapi. Dette er en kroppsorientert, kreativ, filosofisk og vitenskapelig metode som legger vekt på kulturelle aspekter og baserer seg på mellommenneskelig avhengighet. Jeg skal ikke gå nærmere inn på integrativ terapi her, men nysgjerrige lesere oppfordres å undersøke dette.
I løpet av oppholdet ble jeg kjent med alle beboerne og fikk innblikk i deres historier. Dette er ungdommer med varierte bakgrunner, men felles for alle er at de kommer fra en fortid med konflikt i krigsherjede områder og at de har en usikker fremtid i vente da de ikke vet om de får oppholdstillatelse. Noen har hatt en dramatisk flukt gjennom Europa, og på veien har mange opplevd ting som de fleste av oss ikke engang er i stand til å forestille oss. Til tross for den emosjonelle bagasjen ungdommene bærer på, var erfaringen til de ansatte at beboerne er tilsynelatende lite traumatiserte.
Som en hvilken som helst norsk ungdom, er beboerne på senteret i livsfasen mellom barn og voksen, noe alle vet er en krevende periode. I tillegg til mer generelle utfordringer som de fleste ungdommer står ovenfor, møter ungdommer som er i denne situasjonen en rekke tilleggsutfordringer. Dette innebærer alt fra å begynne på skole (noen har ingen skolegang fra hjemlandet), lære seg et helt nytt språk, tilvenne seg klima, samt å bli vant til norsk mat, normer og regler. Som ansatt på en slik arbeidsplass er kulturell kompetanse viktig, og evnen til å forstå atferd, situasjoner og følelser ut fra ulike perspektiver og verdenssyn er avgjørende for å kunne gjøre en god jobb.
Et eksempel som ved første øyenkast kan virke trivielt, var de ansattes evige kamp for å få ungdommene til å bruke sykkelhjelm. Du kan sikkert selv huske tilbake til hvordan det var ”ukult” å bruke hjelm i ungdomsårene og at man kanskje tok hjelmen av før man møtte vennene sine for ikke å bli mobbet. At det for en femtenåring ikke er videre kult å bruke hjelm var absolutt en del av problemet, men etter å ha snakket med en av beboerne om dette fikk jeg også en annen oppfatning. Beboeren fortalte om livet i hjemlandet som omhandlet alt fra å være lastebilsjåfør i en alder av 12-13 år, til å se mennesker rundt seg bli drept. Med dette i bakhodet er det ikke vanskelig å forstå at det føles absurd å måtte bruke hjelm når man bare skal sykle til fotballtrening. For meg illustrerer dette viktigheten av kultursensitivitet og at man for å forstå hvorfor mennesker gjør som de gjør, må anerkjenne at det finnes helt andre virkeligheter en den vi er vant til fra lille, trygge Norge.
En annen ting jeg vil trekke frem er den utstrakte bruken av humor på senteret. Dette var gjeldende både i dynamikken mellom de ansatte, for beboerne seg i mellom og ikke minst mellom de ansatte og beboerne. I en samtale med daglig leder, Heine Fagnastøl, snakket vi om hvordan det er viktig å kunne le når man jobber med krevende tematikk som dette. Det er jeg helt enig i. Humor har en ufarliggjørende effekt og kan være et viktig verktøy. Generelt sett var omsorgssenteret preget av en lett og god atmosfære, og den beste beskrivelsen jeg kommer på er at det var som en stor familie. Jeg er overbevist om at dette var en viktig faktor for å skape glede og trygghet i hverdagen til beboerne.
Som et bidrag til et ellers teoritungt studie uten praksis, har oppholdet på Elvebredden Omsorgssenter vært særdeles lærerikt og motiverende. En kan si seg enig eller uenig i innvandringspolitikken som føres her til lands, uten at jeg skal gå nærmere inn på det i dette blogginnlegget. Én ting det derimot ikke står tvil ved, er at samtlige av de ansatte ved Elvebredden Omsorgssenter er genuint opptatt av ungdommenes beste - både på kort og lang sikt. I en tid hvor media ikke akkurat holder tilbake på negative publikasjoner om flyktningsituasjonen, er det godt å se at mennesker som jobber hands on på området både er utrolig dyktige og engasjerte.
Tusen takk for et fantastisk opphold!