I uken før påske besøkte jeg Helen Bamber Foundation (HBF) i London. Det er en stiftelse som ble startet i 2005, og arbeider med å rehabilitere mennesker som har blitt utsatt for menneskerettighetsbrudd som tortur og menneskehandel. Jeg forlot et vinterlig, grålig Trondheim og ankom et vårlig, gryende London. Og hvis kjølige Brexit-vinder blåser over Storbritannia er HBF i det minste som et vårtegn å regne.
Om morgenen suste jeg gjennom Londons urbane landskap på vei mot HBF, som ligger i bydelen Camden, nord i London. På forhånd hadde jeg satt meg inn i problemstillingene de arbeider med ved HBF, og kunne lese at de mest brutale menneskelige skjebner har blitt dokumentert her. Mennesker som trår over dørstokken ved HBF har tortur, slaveri og krigens redsler med seg i sin bagasje. Kanskje er HBF det første møtet med medmenneskelighet på flere år? En klient hadde innledet det hun trodde var et kjærlighetsforhold, men endte med å bli oppgitt av sin nye “kjæreste” og solgt som en slave fra Pakistan til England. Når kan man stole på noen igjen?
Ved inngangen til HBF ventet Lovise fra kull 35 som har hovedpraksis her dette semesteret. De ansatte som jobbet der ønsket meg også velkommen. Kontorlandskapet minnet meg på et litt absurd vis om den britiske serien «The Office». Det var litt godt å se at de mest banale kontoraktiviteter også foregår på et sted hvor man arbeider med menneskeskjebner på sitt mest brutale. En av de ansatte viste meg pauserommet hvor man kunne ta seg engelsk te og kjeks. «Those cookies look very intriguing”, utbrøt jeg. «In england we call it biscuits, Marius!» fikk jeg til svar. Biscuits selvfølgelig! Jeg følte meg raskt hjemme i England.
Koblingen til menneskerettigheter er viktig fordi traumene klientene ved HBF bærer med seg ikke oppstod i et vakuum. HBF er opptatt av å ha den politiske og historiske konteksten som rammeverk for forståelsen av sine klienter. Noen har blitt utsatt for politisk motivert tortur i autoritære stater. En ble solgt inn i menneskehandel av fattige desperate foreldre. En annen måtte forlate sitt hjemland fordi vedkommendes seksuelle legning ble et spørsmål om liv og død.
Det psykoterapeutiske arbeidet ved HBF handler stort sett om behandling av PTSD. Den foretrukne terapiformen ved HBF er narrativ eksponeringsterapi (NET), som kombinerer elementer fra kognitiv atferdsterapi med imaginær eksponering og vitneutsagnsterapi. Rasjonale i NET er kort sagt at klienten skal integrere fragmenterte minner inn en mer sammenhengende fortelling om sitt liv. Jeg fikk ikke være med på terapitimer med NET da pasientene er for sårbare, men fikk høre gjennom lydopptak og lese journaler som ga meg et godt innblikk i behandlingsmetoden. De ansattes egen erfaring av terapimetoden stemmer overens med Joar Halvorsens syn - den har effekt![1]
HBF jobber ikke bare med enkeltmennesker, de opplyser også offentligheten og beslutningstagere om risikoen ved en politikk som ignorerer menneskerettigheter. Flyktninger som ankommer Storbritannia kan etter loven holdes i lang tid i såkalte “detention centers”, som oppleves som svært belastende. Ventetiden for behandling av asylsøknader er også svært lang. Noen har ventet i 10 år på å få sin søknad behandlet. Jurister spiller også en sentral rolle ved HBF for å tale klientens sak i det britiske systemet. Det er få mennesker som vil ha psykoterapi hvis fundamentale behov for sikkerhet og trygghet ikke er møtt. Den gamle pyramiden til Maslow har kanskje noe for seg likevel.
Jeg fikk også møte noen av klientene utenfor behandlingsrommet. Forutenom yogatimer, og kunstverksteder arrangerer HBF en daglig vandretur langs den vakre kanalen som går gjennom Camden. Det var fint å ha uformelle, hverdagslig samtaler med mennesker som har opplevd det forferdeligste. En kvinne fra Makedonia fortalte meg at møtet med HBF i 2012 reddet livets hennes. En mann fra Bangladesh viste meg det beste stedet å kjøpe lunsj i Camden. Jeg takket ham før han gikk tilbake til sin leilighet et sted i London. Det banale faktum at psykiske lidelser ofte er helt usynlige ble veldig klart for meg.
Ved HBF er kultursensitivitet et gjennomgående tema. Kulturens betydning i klinisk praksis er noe jeg kanskje har savnet ved NTNU. Det mest interessante og skremmende kulturpsykologiske eksempelet jeg fikk høre om er fenomenet “juju”. Menneskehandlere i Vest-Afrika gjennomgår voodoo-ritualer med sine ofre før de frakter dem til Europa. Hvis ofrene stikker av eller ikke betaler menneskehandlerne, vil mørke krefter skade eller drepe dem og familiemedlemmer deres. Forbannelsen som er kastet over ofrene fører til at de ikke ser noen utvei, og at livet kan oppleves som permanent ødelagt. Rent terapeutisk er det en stor utfordring å utfordre disse “kognisjonene”. Ved HBF har man forsøkt å overbevise klientene om det faktum at de fremdeles lever, til tross for at de har unnsluppet og navngitt sin menneskehandler.
Det var inspirerende å oppleve engasjementet de ansatte har i møtet med de alle svakest stilte (men samtidig sterkeste!) personene i våre samfunn. Den siste dagen av oppholdet fikk jeg snakke med sjefspsykiateren Cornelius Katona, og han fortalte han meg om pionerarbeidet Helen Bamber gjorde etter andre verdenskrig. Hun arbeidet med overlevende fra konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen i Tyskland, hvor flere av menneskene var så syke at de kom til å dø, selv etter de var blitt frigjort. Men Helen Bamber satte seg ned og lyttet til deres historie. For henne handlet det om viktigheten av å “være et vitne”, og selv i øyeblikk hvor alt håp er ute har det en iboende verdi å la noen fortelle sin historie.
Jeg har stor respekt for det humanistiske verdigrunnlaget som startet denne stiftelsen, og som fremdeles styrer det daglige arbeidet. Besøket mitt ved HBF var veldig lærerikt!
Kilder:
[1] Halvorsen, J. Ø., & Stenmark, H. (2010). Narrative exposure therapy for posttraumatic stress disorder in tortured refugees: A preliminary uncontrolled trial. Scandinavian journal of psychology, 51(6), 495-502.