En legitimering av fremmedfiendtlige holdninger virker å bli mer og mer akseptert, og dette ytres i språket blant flere og flere ved at mennesker med stor politisk innflytelse og mangfoldige følgere benytter seg av en språkbruk og retorikk som forsterker fremmedfrykt. Legitimeringen kommer gjennom media, nyhetsbilder og politiske uttalelser. Hvilke assosiasjoner kan skapes når begrepene ¨immigrant¨, ¨asylsøker¨, eller ¨flyktning¨ direkte og indirekte knyttes opp til kriminalitet, snylting og juks? Hva slags bilde dannes av personer som rømmer fra krig og forfølgelse blir omtalt som ¨lykkejegere¨ som må ¨kastes ut med tvang¨? Eller at journalister bevisst påpeker en persons etniske bakgrunn i kriminelle saker? Hva skjer når det skapes et sterkt skille mellom ¨oss¨ og ¨dem¨? Språkbruk kan på overflaten virke ufarlig. Men, det kan ha mektige virkninger på holdninger, og i verste fall motivere til farlige handlinger.
Vestlige sosialpsykologiske teorier forklarer hvordan mennesket har et grunnleggende behov for å opprettholde et positivt selvbilde av sitt personlige og sosiale selv. Det sosiale selvet utvikles gjennom relasjoner ved at man forstår seg selv i lys av andre, og forsterkes av en tendens til å kategorisere seg selv og andre i grupper. Disse kategoriseringene baserer seg på de man identifiserer seg med, for eksempel gjennom kjønn, etnisitet, religion, eller noe så tilsynelatende enkelt som fotballag. Gruppen man identifiserer seg med gir en følelse av tilhørighet og bekreftelse på hvem man er; på fagspråket kalles det inn-gruppen. Ut-grupper er kategoriseringer av mennesker vi anser som forskjellige fra oss selv, og dermed ikke identifiserer oss med. Å kategorisere seg selv og andre i grupper er naturlig, og evolusjonært sett har det vært adaptivt. Faren ved det, er at slik kategorisering av inn-grupper og ut-grupper kan legge grunnlaget for negative stereotypier og fordommer.
Hvordan kan det skje? Mennesket har som sagt et grunnleggende behov for å opprettholde et positivt syn på seg selv og sin inn-gruppe. Dette behovet forsterkes ytterligere hvis vi føler at selvbildet blir truet, for eksempel av ut-grupper. Slike tendenser leser jeg mye av; ¨de er en trussel mot velferden, økonomien, og kulturen vår¨. Av den grunn kan behovet for favorisering, og dermed differensiering oppstå. Det blir en kulturell og etnisk overlegenhet i ¨oss ¨versus ¨de andre¨. ¨Nordmenn¨ versus ¨flyktninger¨.
¨Flyktning¨ er i seg selv et ord som skaper assosiasjoner om en person som av velbegrunnede årsaker befinner seg utenfor hjemlandet. I tillegg vil andre assosiasjoner være knyttet til ordet. Innholdet i assosiasjonene avhenger av våre erfaringer, for eksempel gjennom det vi leser og hører. Når personer med annen kulturell og etnisk bakgrunn fremstilles som farlige, kriminelle eller ulovlige, og også som ¨de andre¨, skapes negative assosiasjoner. Offentlige talspersoner og journalister er dermed de som avgjør hvilke egenskaper og trekk flyktninger får ha.
Det stopper ikke helt der. Når en assosiasjon først er blitt skapt, øker sannsynligheten for at all annen informasjon tolkes i det negative bildet av ¨dem¨. Hvis et medlem av ut-gruppen gjør noe positivt som ikke helt passer inn i dette negative bildet, ser vi det gjerne som et unntak. Videre kan vi få en tendens til å i større grad legge merke til informasjon som bekrefter holdninger vi allerede har dannet oss, og lettere glemme unntakene. Dette kalles i sosialpsykologien for ¨confirmation bias¨. Dette gjør at endringsmuligheten minimeres, og at fordommene derfor også opprettholdes.
Jeg mener at et inkluderende språk er viktig for å skape et inkluderende samfunn. Integrering er en dynamisk, toveis prosess. Integrering er ikke at ¨de¨ skal bli som ¨oss¨. Åpenhet, tilpasning og vilje kreves fra absolutt alle. Et fellesskap må dannes, og gapet må minimeres.
På hvilken måte hjelper det da å skape, styrke og opprettholde forskjeller? Å skape barrierer og skiller gjennom språkbruk vil heller hemme, enn fremme integrering. For meg virker det som at fordommene og fremmedfrykten som kan oppstå som konsekvens av språkbruk, ikke tas på alvor av offentlige personer og media. Et ønske om å skape kontrovers, bidrar samtidig til en rettferdiggjørelse for at andre også kan følge den samme trenden. Hva mener vi i PUG må gjøres for å bryte denne spiralen? En måte å løse det på er gjennom økt bevissthet og kunnskap om inn-grupper, ut-grupper, holdningsdannelse og språkbruk. Både psykologistudenter, og samfunnet som helhet, trenger å stille seg kritisk til dette. Språket som bærer på negative ladninger og fordommer virker å utvikle seg saktere enn kulturmangfoldet i samfunnet vårt.
Verden blir tettere og tettere vevd sammen. Både arbeidslivet, studielivet og hverdagslivet vil nå, og i fremtiden, preges av at våre forskjellige nasjonaliteter med ulike kulturforståelser, jobber side om side. Vet vi nok om hvordan vi skal møte utfordringene som kan oppstå? Kan de fremtidige psykologene nok om hvordan psykologisk behandling oppleves av andre kulturer? Vet vi nok om ulikheter i oppdragelsesstil, og hvilke implikasjoner dette har på både personlighet og sosialisering? Vet vi nok om hvordan unge asylsøkere opplever identitetsutviklingen i en ukjent kultur? Vet vi nok om hvordan vi kan bruke psykologisk kunnskap til å forebygge dannelsen av stereotypier og fordommer?
Psykologisk kunnskap bringer med seg et samfunnsansvar. En bevisstgjøring og øking i faglig kunnskap er et av hovedformålene til Faggruppen i PUG. Vi sikter etter å blant annet vite mer om hvordan psykologisk kunnskap kan brukes som verktøy i møte med slike samfunnsutfordringer som jeg har skrevet om. Vi ønsker at Psykologisk Institutt skal legge større vekt på krysskulturell psykologi, kultursensitivitet, kritisk psykologi og samfunnspsykologi. I praksis innebærer det at vi går systematisk frem gjennom å gi forslag til pensumsupplering i nærmest alle emnene på studiet.
NTNU sikter etter ¨kunnskap for en bedre verden¨. Kulturforståelse er ikke nok vektlagt i studieløpene på Psykologisk Institutt. Det er både etterspurt, og høyst nødvendig. For å oppnå NTNU sitt mål, mener vi i Faggruppen at økt kompetanse om kultur-og samfunn gjennom fagsupplering behøves.
Anita Banafsheh,
Faggruppen i Psykologistudenter Uten Grenser