Den 16. mars avholdt PUG Tromsø sitt første arrangement til fullsatt sal. Hanne Stenvaag og Eirik Mathiesen presenterte dagens flyktningsituasjon i Norge og globalt, norsk flyktningpolitikk samt utfordringer som flyktninger møter på vei inn til Norge og etter ankomst. Foredraget var basert på både forskning og egne erfaringer fra deres arbeid med flyktninger og asylsøkere. Stenvaag er utdannet teolog. Mathiesen er psykiatrisk sykepleier og har i en årrekke arbeidet ved Psykososialt team for flyktninger i Tromsø. De er begge aktive i Støttegruppa for flyktninger i Tromsø, og har over langt tid vært engasjert i flyktningpolitiske spørsmål.
Blant momenter som ble trukket fram rundt Norges flyktningpolitikk er at forskjellige land og kommisjoner til tider er uenige om hvilke områder som er trygge. Utlendingsnemnda (UNE) har eksempelvis erklært mesteparten av Afghanistan som trygt. Sverige og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har på sin side erklært mesteparten av landet som utrygt. UNE sin rolle ble videre problematisert: Stenvaag og Mathiesen mener at fra å være et domstolsorgan har UNE blitt et forvaltningsorgan for den sittende regjerings flyktningpolitikk. De ønsket å gjøre studentene oppmerksomme på konsekvensene en slik utvikling kan ha for flyktningers rettsvern og rettssikkerhet i Norge, og oppfordret til kritisk tenkning om systemene vi som fremtidige psykologer skal arbeide i.
Flyktninger er en utsatt gruppe. Mange har levd marginaliserte liv før de ble drevet på flukt, og mange har opplevd krig og tortur, samt mistet sitt hjem og sin nære. Flukten fra hjemlandet utgjør også en stor påkjenning. Videre blir håpet om og forventningene til å ankomme et trygt land for mange en stor kontrast til realiteten de møter i Norge. Mange må gjennom en lang ventetid i mottak og holdes slik igjen fra å komme i gang igjen med hverdagslivet. Mange flyktninger som ankommer Norge utvikler derfor psykiske vansker.
Mathiesen og Stenvaag trakk fram flere ting helsepersonell bør være bevisst på når de møter flyktninger i sitt arbeid. Flyktninger kan for eksempel være mindre tilbøyelige til å oppsøke og ta i mot psykologisk helsehjelp fordi dette er tabubelagt i enkelte kulturer. Mathiesen trakk også fram viktigheten av en psykosomatisk og tverrfaglig tilnærming til psykiske vansker hos denne gruppen. Det vil som regel også være behov for tolk i utredning og terapi med nyankomne flyktninger og dette er ifølge Mathiesen noe helsepersonell må trenes i.
Dagens screening-rutiner av flyktninger ble også problematisert. Er det mange som ikke blir fanget opp av helsevesenet? Og blir flyktningene behandlet godt nok av helsepersonellet de møter? Mathiesen viste til en sak der en lege konkluderte med at en afghansk pasient var frisk nok til å kunne returneres til hjemlandet. Denne konklusjonen var basert på en fem minutter lang undersøkelse uten tolk. Legen valgte å se bort fra helseerklæringen skrevet av Mathiesen, som tydelig ga uttrykk for at pasienten ikke var i fysisk stand til å reise. Dette er også et eksempel på hvorfor Støttegruppa i Tromsø ble opprettet i utgangspunktet - Stenvaag og Mathiesen argumenterer for at det er mange flyktninger som ikke får den juridiske hjelpen de behøver.
Mathiesen mener at læreplanene til fremtidig helsepersonell har vesentlige mangler når det kommer til arbeid med flyktninger. Han nevnte dessuten at arbeidet kan oppleves som svært krevende, dog givende, på faglige og personlige plan. Derfor oppfordret han avslutningsvis publikum om å støtte seg på kolleger, å aktivt søke veiledning og hjelp, samt opparbeide seg relevant erfaring.