Tommelen opp for at Nasjonalt profesjonsråd for psykologiutdanningen vurderer å gjøre kulturpsykologi til standard i profesjonsutdanningen.
I en forelesning om terapi rekker en medstudent opp hånda: «Er det noe spesielt man bør tenke på om pasienten har minoritetsbakgrunn?» Foreleseren tenker seg om et øyeblikk før svaret kommer: ”Ja, da er det jo selvfølgelig viktig å være kultursensitiv.”
Dette er standardsvaret hvis noen spør om kultur og psykologi. Kultursensitivitet.
Vil lære mer
Men nøyaktig hva det innebærer, blir som regel ikke spesifisert. Enda sjeldnere blir det påpekt at kultursensitivitet handler like mye om refleksjon over egen kultur, hvilke antakelser og forutinntatthet man har på bakgrunn av kulturen man selv tilhører. Studentene stiller imidlertid ofte nettopp krysskulturelle spørsmål, og ønsker å lære mer. Hvordan påvirker bruk av tolk terapi? Hvordan skal man forholde seg til religion som psykolog? Hva slags kunnskap bør man ha om tilknytning i andre kulturer?
Som studentmedlem i Forening for interkulturell psykologi (FIP) skal jeg representere studentenes stemme. Jeg er også leder av Psykologistudenter Uten Grenser (PUG), en studentorganisasjon som jobber for å øke kulturell kompetanse og samfunnsengasjement blant psykologistudenter.
Fra PUG ble grunnlagt våren 2015 har vi vokst til å bli en landsdekkende organisasjon med avdelinger i Trondheim, Oslo, Tromsø og Bergen. Dette har vært en organisk prosess hvor studenter i de ulike byene har tatt kontakt med et sterkt ønske om å starte en avdeling i sin studieby.
Stort studentengasjement
Dette vitner om et stort engasjement blant studentene innenfor områdene FIP arbeider med, interkulturell psykologi og arbeid med personer med minoritetsbakgrunn. Mange psykologistudenter erfarer dessuten en diskrepans mellom det vi lærer på studiet, og det vi vet vil være utfordringer når vi kommer ut i arbeidslivet.
Jeg tror at det kommer av at vi er en generasjon som har vokst opp i et stadig mer flerkulturelt samfunn. Vi har vokst opp med å måtte forholde oss aktivt til flere kulturer, ulike verdisyn og religioner, med de ulike konsekvensene dette medfører. Studentene vet at vi må lære mer om fagfeltet for å kunne være dyktige psykologer i fremtiden.
Nasjonalt profesjonsråd for psykologiutdanningen satte i høst ned en arbeidsgruppe for å vurdere hvorvidt kulturpsykologi skal implementeres som standard i profesjonsutdanningene. Dette anser vi på som et stort steg i riktig retning. Forhåpentligvis kan dette bidra til at studenter i fremtiden får mer nyanserte svar på spørsmål om kultur. Kanskje får studenter snart høre følgende svar fra forelesere:
Øyekontakt
”Det kan være mange ulike aspekter man må ta hensyn til med en pasient med minoritetsbakgrunn. Man kan si at det til enhver tid er tre kulturer i terapirommet: pasientens, terapeutens og terapiformens kultur. Det finnes en del man kan lære seg om andre kulturer, som kan gjøre arbeidet lettere. For eksempel kan det være nyttig å vite at i noen språk er ordet for tanker og følelser det samme.
Enda viktigere er det å bli bevisst sin egen kultur, og å være klar over at den ikke er universelt gjeldende for alle. Å holde øyekontakt blir vanligvis sett på som ønskelig i Norge, mens det kan være upassende eller skambelagt i andre kulturer. Essensen er at du må være nysgjerrig på din egen og andres kultur, og åpen for at vår kultur bare er én blant veldig mange.”
Dette blogginnlegget ble først publisert på Norsk psykologforening sine sider.